EU-valget som ble avholdt denne uken vil nok prege oss mer enn vi aner. Likevel har de færreste satt seg ned for å finne ut hva valgresultatet i praksis får å si.

Her er det jeg har kommet fram til.

Der kommunevalget til høsten kommer til å preges av at folk vil bli kvitt bommene, kan det virke som om mange i EU vil ha flere bommer – eller i alle fall begrense den frie flyten av arbeidskraft mellom land. Vi vet fra før at nasjonalismen er på fremmarsj, og da særlig i sør og øst.

EU-valget var derfor svært viktig både for dem som vil bevare den 62 år gamle unionen, men også for dem som vil ødelegge den innenfra. Man kan konkludere med at begge innkasserte seirer.

1. Parodivalget

Av de mer snodige aspektene ved mandagens valg, finner vi at briter ble stemt inn i et parlament de snart går ut av. Storbritannias utmelding fra unionen gjør at de snart er i samme situasjon som oss nordmenn.

Eller det kan vise seg at de får et langt vanskeligere utgangspunkt – i alle fall foreløpig. I Storbritannia har to regjeringer brutt sammen som følge av Brexit, og landet styrer nå ubønnhørlig mot en «hard Brexit», hvilket vil si at de forlater uten noen klar avtale med EU eller EØS. Hvor dramatisk dette blir vet man ennå ikke helt.

Ironisk er det selvsagt da, at britene likevel må stemme ved valget til en union de ikke kommer til å være med i, og faktisk er imot. Dobbelt ironisk er det når Nigel Farage, Brexit-generalen foran noen, blir valgt inn.

Alle stemmene er ikke talt opp, men slik det ser ut, ligger Brexitpartiet an til å få 29 mandater i EU-parlamentet, og er med det største partiet. Fra algedød til valgdød, liksom.

2. Ny interesse for EU-valget

Normalt er EU-valg viet minimal interesse, både i mediene og når det gjelder oppslutning, men plutselig ser mye ut til å stå på spill. Begge ytterfløyene har derfor mobilisert for å øke sin innflytelse, med det resultat at valgoppslutningen økte for første gang siden 1979.

Ifølge prognosene lå oppmøtet på 50,8 prosent, rundt 8 prosentpoeng mer enn ved parlamentsvalget i 2014. Faktisk var det den høyeste valgdeltakelsen siden 1994.

3. De gamle maktstrukturene oppløses

Den amerikanske nyhetsnettsiden Axios mener at valget viser at Europas politiske senter er i ferd med å bryte sammen. Den store koalisjonen, bestående av senter-høyre-konservative (EPP) og senter-venstre-sosialister (S & D), mister sin majoritet.

Denne majoriteten har bestått i 40 år, så hvilke endringer som skjer i perioden som kommer, blir vanskeligere å spå. Som alternativ har man fått liberale ALDE, som slår seg sammen med Emmanuel Macrons sentrister.

Tredje største gruppe blir det pro-EU Renessanse-partiet. Dette kommer inn som den ene av de to nye, maktjusterende faktorene. Den andre er populistene på ytre høyre fløy.

4. Den grønne bølgen

Eller den noen har døpt «Greta Thunberg-effekten» (etter skolejenta som igangsatte skolestreikene for miljøet), har skylt inn over Nord- og Vest-Europa. De Grønne har seilt opp som fjerde størst i EU-parlamentet.

I Tyskland opplevde de tilnærmet dobling av resultatet de fikk i 2014. Kontrasten mellom EU-landene i nord og vest, og dem i Sør- og Øst-Europa er imidlertid enorm. I sistnevnte er oppslutningen til De Grønne nærmest ikke-eksisterende.

5. Mindre nasjonalistisk dominans enn forventet

På forhånd gjettet de fleste på at fremgangen til de nye partiene blant ytre-høyre-populistene ville dominere nyhetene etter valget. Denne økningen er imidlertid lavere enn antatt. Sverigedemokraterna gjorde det bra ved valget, men generelt var fremgangen for populistene moderat.

Danmarks ytre-høyre-parti gikk drastisk tilbake, men som professor i politikk ved Kent University, Matthew Goodwin, poengterte:

«Sosialdemokratene har allerede bidratt til å innføre en av de strengeste immigrasjonslover i verden. De nasjonale populistene der kollapser fordi de allerede har vunnet diskusjonen».

6. Blandede følelser i Frankrike

Le Pens National Rally vant en knepen seier over Macron (23 prosentpoeng mot 22). Likevel gjorde ytre-høyre-populistene det dårligere enn ved valget i 2014. Med trøbbelet Macron har hatt i hjemlandet, hvor protestene har foregått i en måned, skulle man anta at det var fritt fram for Le Pen.

Til de flestes overraskelse, var ikke dette tilfelle. De tidligere presidentene Sarkozy og Hollande sine henholdsvis republikanske og sosialistiske partier hadde til sammen under 15 %. Dette tyder på at misnøyen som kom fram da Macron ble valgt i 2017, fortsatt eksisterer.

EU-parlamentsvalget ga med andre ord ikke de klare konklusjonene man kanskje hadde forventet. Sentrumspartiene går tilbake, mens EU-skeptikere og Europa-føderalister går fram.

At forskjellene er større mellom nord/vest og sør/øst enn tidligere, er åpenbart. Dette kan på sikt kan føre til enda flere utbrytere, men samtidig drar EU-føderalistbølgen det i en mer samlende retning. Dette valget var jaggu ikke godt å bli klok på.

Om man i Norge hypotetisk skulle vurdere hvorvidt EU-valget gjorde det mer eller mindre fornuftig å vurdere medlemskap, forblir konklusjonen høyst uklar. Bekmørkt var det imidlertid ikke.