Det var umulig ikke å la seg imponere av Jonas Gahr Støre da han først entret den politiske arenaen. Veltalende, lynende intelligent, pen og samtidig en veldig «likandes kar». Hans CV før han ble politiker gruset også alle konkurrentene.

Han gikk på det som anses som verdens høyest ansette skole, Institut d’études politiques de Paris, sammen med en rekke av verdens statsoverhoder, og kom ut med den beste avgangskarakteren av samtlige.

Han var også innom London School of Economics og Harvard Law School, før han begynte et yrkesliv som gikk via Verdens helseorganisasjon til jobben som generalsjef i Røde Kors Internasjonalt. Vi snakker om «en norsk Obama». Selv jeg ville ansatt ham, om ansettelseskravene i iTromsø er aldri så høye.

Utenriksministerjobben var som skreddersydd for en statsmann av Gahr Støres kaliber. Og de færreste hater vel en utenriksminister, i alle tilfeller. I Knut Frydenlunds dager var utenriksministerjobben en særs krevende balansegang mellom å sette foten ned mot Sovjetunionen, samtidig som man ikke skapte for store bølger, og også spilte på lag med USA.

Siden starten av 90-tallet har det virket mer som en «vandring i parken». Så godt som alle som besitter stillingen, blir populære. Thorvald Stoltenberg, Espen Barth-Eide, Børge Brende – ingen nevnte vel dem i negative ordelag i sine utenriksministerperioder.

Ine Marie Eriksen Søreide er naturlig nok også blant de best ansette ministerne i dagens regjering. I praksis har jobben de siste årene stort sett gått ut på å reise rundt og dele ut penger. Og ingen blir vel upopulære av det.

Men Jonas Gahr Støre klarer ikke lenger å mette landets befolkning med et par brød og noen fisker. Og det kan se ut som om han nå kaver i vannet han en gang gikk på.

Med unntak av en landsmøtetale i 2017 – hvor alle i noen uker trodde at Messias var kommet tilbake – har vi de siste årene sett fint lite til «den store statsmannen Støre». Svært ofte, når meningsmålingene går ham imot, står han klar til å kaste alle partiets opprinnelige holdninger over ripa for et øyeblikks gevinst.

Hva Ap mener i regionreform, er i utgangspunktet ikke så greit å bli klok på. I Troms er det de mest fremtredende forkjemperne, i Finnmark de argeste motstanderne. Hva passer da bedre enn at Jonas Gahr Støre kommer og skaper ytterligere forvirring? Han er litt for og litt mot. Det er, for å si det mildt, lettere å forholde seg til Høyre, som vil frese den gjennom, og Sp og SV, som vil kaste hele reformen i søpla.

Selv om Ap i utgangspunktet var for regionreformen, har Jonas Gahr Støre vært særdeles uklar i spørsmål vedrørende saken. I det siste har han tatt stadig flere forbehold, og gradvis beveget seg mot Senterpartiets standpunkt om at reformen skal reverseres. Denne uka meldte han sågar til NRK at hvis politikerne i Finnmark vil at reformen skal reverseres, så skulle han sørge for at den ble det.

At omstillingsprosessen for lengst er i gang og at en u-sving vil koste titalls milliarder, ser ikke ut til å affisere ham. Her settes alle kluter til for å vinne velgere.

At Støre lar politikken styres etter meningsmålinger, virker åpenbart. Han har tidligere ikke villet gi noen klare signaler om hva Ap i 2021 vil gjøre med regionreformen – annet enn at han åpner for reversering. Det forbeholdet meldte han også da han snakket med iFinnmark tidlig på onsdag. Senere samme dag går han så plutselig ut og lover full reversering. Det var ikke det mediene mente, da de ba ham vise handlekraft.

Det kan virke som om forbeholdene forsvinner jo lenger nord i landet han kommer, og jo lavere på meningsmålingene partiet synker.

Hvordan det i det hele tatt er mulig å konstant tape oppslutning – gjennom seks år i opposisjon til den mest høyrevridde regjeringen noensinne – er for øvrig et mysterium. Stoltenberg var en fryktet mann i opposisjon. Det er ikke Støre.

Jonas fortalte i et intervju med iTromsø denne uka at han tror det er sentrum-periferi-skillelinja som skylder partiets bunnlave oppslutning i nord. Om han ikke har truffet på så mye annet, gir vi ham rett her.

For om det er fiskeri, forsvar eller distriktspolitikk som er viktig for de nordnorske velgerne, finnes det langt klarere alternativer enn Arbeiderpartiet. Det mest åpenbare er Senterpartiet, som den store folkevandringen på venstresiden går i retning av.

Fiskerihøvdningen Arne Luther tok også denne uka et oppgjør med Ap, og sa at han var bekymret for sosialdemokratiet. Så langt virker det ikke som om Støre har noen svar for å dempe bekymringen.

I 2010 var Jonas Gahr Støre ønsket som statsminister blant ni av ti velgere. Nå har han blitt Aps kanskje dårligste kort i valgkampen, og kan ende opp med å ødelegge for partiet i mange år fremover.

I alle fall hvis Arbeiderpartiet har ambisjon om å forbli det største partiet på venstresiden.