For to år siden så jeg en journalistkollega underholde sine venner på Facebook med å skrive: «Etter en 26-årig journalistkarriere er dette min mest leste sak», ved siden av artikkelen «Huff og huff – nå er andefar blitt enkemann».

Man skulle tro at etter at det har blitt raljert i tiår om hvor teite agurknyheter er, ville avisene ta seg sammen og gi leserne ordentlige saker. Den gang ei. Og det skal vi være sjeleglade for. Selv om det er valg til høsten, velger politikerne stort sett å ta sommerferie i juli. Også de kriminelle ser ut til å ta en pause fra den travle hverdagen. Det er ikke mye action i noen av de mest tvilsomme bransjene, med andre ord.

Denne sommeren er det verken OL, VM- eller EM i fotball for menn, så det er lite å skrive både hjem og bort om når det gjelder sport. Fotball-VM for kvinner er nyss over, men var det for så vidt allerede for over en uke siden, for Norges del. Du bør med andre ord stålsette deg for en periode med absolutte meningsløsheter i mediene.

Det er ikke alle forunt å gjøre Watergate-avsløringer, og det kan godt være at selv om man skulle slumpe til å gjøre en, så er folkeinteressen for agurksaken «Fem kjøttruller er borte» større. Småtyveriet i Idrettsveien på Borkenes trumfer viktige, presedensskapende opprullinger, det vet alle som poster ting i sosiale medier. Har man jobbet en uke for å sikre at man har fullstendig ryggdekning i en sak om ny forskning, høster man stusslig med «retweets» og hjertesymboler når den postes. Legger man derimot ut et bilde av et supermarkedskilt med en morsom feilstaving, er man med ett kongen av Twitter.

Det er verre ting å bli husket for enn ender som blir enkemenn. Selv om det åpenbart finnes viktigere nyheter der ute, skal man ikke undervurdere behovet folk har for å lese slikt. Historien om Jan, som bruker 50.000 kroner på å operere katta, eller Prix i Salangen, som er tom for popkorn på ny, kan virke som en befrielse oppi alt kaoset. Uttrykket «agurknytt» kommer av at ferievikarene i avisene ble sendt ut for å spørre om grønnsakspriser om sommeren – av mangel på andre nyheter. Og jo kjedeligere hverdagen er, desto større blir oppfinnsomheten.

«Intet nytt er agurknytt», heter det på fagspråket, og selv om journalistiske snarveier skaper forargelse, skal man være glad for at det er dette, og ikke terrorsaker eller trafikkulykker, som møter deg. Den utilsiktede humoren agurksakene bringer har også sine åpenbare kvaliteter. Og tro meg, det er uendelig mye å ta av der. Bare nevner noen: Saltenposten fikk sitt krigstype-oppslag i 2007, da de rapporterte om en mann som skapte frykt i Valnesfjord, fordi han snakket «utenlandsk» og så ut som Jesus. At det hele var snakk om bygdas hittil eneste backpacker-turist, hindret dem ikke i å slå det stort opp.

20. juli for tre år siden kunne Nordlys avsløre den sjokkerende nyheten om politimannen som tisset i busken foran kafégjestene. Rett nok 100 meter fra, og med ryggen til, men likevel. Og bildebeviser hadde de til og med. En av kafégjestene hevder til og med å «nesten sette kaffen i halsen». Harmen som bredde seg i den norske befolkningen har sikkert ikke lagt seg ennå.

iTromsø kunne da ikke være dårligere, og dundret samme året til med vår egen Pulitzer-vinner «Dette skjer ikke hver dag ved Tromsø lufthavn». Og hva er det som skjer? Jo … trommevirvel … to fly fra Charles de Gaulle-flyplassen landet der samme dag! Hva?!? Fra selveste Frankrike? Rekker vi å få det med i papirutgaven?

Blomstertyveriene «florerer» også om sommeren. For to år siden kunne vi melde at «Frekke tyver har stjålet blomster på Framsenteret». Tyvene hadde latt én blomst stå igjen, og iTromsø kunne stolt presentere bilde av den, slik at alle fikk innblikk i hvilket tyvgods det var snakk om. Konsulenten på Framsenteret meldte at han fortsatt har et håp om at den skyldige skal komme tilbake med dem, men har ingen spor å gå etter – fordi overvåkingskameraet som ble stjålet for noen år siden ikke hadde blitt erstattet.

Av andre historiske avisklassikere, kan vi nevne at iTromsø i 2014 vartet opp med skupet «Banker på for en godbit» – om måsen Oskar, som tigget mat på Kaia Bar.

Vi kan le av dette, men grunnen til at slikt er så mye lest har også et mørkere bakteppe. De økonomiske farene knyttet til Brexit, Trumps galskap og et mulig børskrakk i Kina minnes vi konstant på om. Nord-Korea svinger mellom å være USA-venn og å true med å starte atomkrig. Iran er på randen av en totalt ødeleggende krig med USA. Og i kommentarfeltene koker det av grove beskyldninger, konspirasjonsteorier og paranoide vrangforestillinger. Noen må ta sin hatt, og alle må gå!

Terrortrusselen virker både større og mer uberegnelig enn tidligere. Stadig oftere blir den utført av høyreekstreme enkeltindivider, ikke bare organiserte, muslimske terrornettverk. Hvis vi tar innover oss alle farene som lurer, har vi all grunn til å være redde. Sist gang vi hadde det sånn – på tidlig 60-tall – bygde folk «atomsikre» bomberom i hagen for å dempe frykten som var mest fremtredende. I dag er det ikke noe byggverk på jord som kan berolige oss. Til det er redslene for mange og altomfattende. Det eneste som hjelper er å le det bort, eller sørge for at vi får tankene over på noe hyggeligere.

Etter en stor krise står folk nærmest og tripper etter å komme med en forløsende vits som kan ufarliggjøre hendelsen. I USA har slike «too early»-vitser – det vil si spøker som kommer for tett opp til hendelsen – utviklet seg til et eget fenomen. Gradvis har også tidsperioden mellom det tragiske og når det er «innafor» å vitse om det, blitt kortet ned.

Grunnen er enkel: Jo flere forferdeligheter man stilles overfor, desto viktigere er det med galgenhumoren. Den forhindrer liksom angsten fra å slå ordentlig rot. Ha dette i bakhodet neste gang du irriterer deg over at vi vier spalteplass til tullball. Valnesfjord-Jesus, måsen Oskar og enkeanda er blant det som gjør livet utholdelig.