Man kan ikke være god til alt, men på noen områder forventes det bare at du skal befinne deg over et minstenivå. Det gjelder blant annet oppgaven «å være pappa».

På samme måte som jeg er en elendig «handyman», er jeg heller ikke noe særlig til far. Ikke på den måten at Barnevernet må kobles inn, men likevel. La meg forklare.

Det finnes selvsagt dårligere fedre i historien – noen kjente skikkelser jeg kan sammenligne meg med, som setter min innsats i et noe bedre lys. Stalin, for eksempel, lot heller sønnen dø i tysk fangenskap enn å løslate noen høyerestående krigsfanger for å få ham fri. Nå har jeg aldri blitt stilt overfor et slikt dilemma, men jeg mistenker at jeg hadde valgt annerledes.

At Russlands mest brutale statsleder ikke var en mønsterpappa, er kanskje ikke noen bombe. Mer overraskende er det at Jean-Jacques Rousseau ikke var det – filosofen som prediket medfølelse og likhet, forsvarte de svake mot de sterke og skrev boken «Emile» – om hvordan man skulle oppdra barn på en human og kjærlig måte.

Han sendte samtlige av sine fem barn rett til Paris Foundling Hospital, etter at de hadde blitt født. Han tok aldri kontakt med noen av dem igjen, og samtlige vokste opp på barnehjem.

Albert Einstein kom også til den logiske slutningen at han burde adoptere bort dattera Lieserl, da hun ble syk. Ungen døde av skarlagensfeber innen hun hadde fylt to år. Jeg vil hevde at jeg er mer intelligent enn han var på det området.

Likevel er det slik at om jeg sammenligner meg med de fleste fedrene i mitt nærmiljø, så kommer jeg elendig ut av det. Ta bare leksehjelp som et eksempel. Jeg vet at god disiplin på dette området ville sikret ungene en fantastisk fremtid.

Selv med dette i bakhodet gidder jeg ikke å legge inn mer enn et absolutt minimum av innsats. Skal de bli til noe, må de jaggu sørge for det selv. Og fortsatt lever jeg i den tro at de skal oppnå store ting. Naiviteten er nærmest forbløffende.

Tenk deg at du plutselig bestemte deg for å delta i OL. Du gidder ikke å legge inn ekstra treningsmengder utover din ukentlig joggetur, men forventer like fullt å vinne gullet med god margin. Akkurat så blåøyde er vi foreldre når vi leier den unge, håpefulle til sin første dag på skolen.

Vi putter dem inn i en institusjon med verdens slappeste disiplin, følger dem opp akkurat nok til at leksene blir stort sett levert, men forventer likevel at de på mystisk vis skal bli kirurg eller advokat. Om noen skulle slumpe til å likevel bli det, er det så tilfeldig at det nærmest blir å betrakte som en mutasjon.

At jeg mislykkes med de store linjene er bedrøvelig, men også de små linjene er alt annet enn tegnet med linjal. Da minstemann kom tilbake etter å ha overnattet hos en kompis, kom spørsmålet: «Kan ikke vi også ha kinokveld, hvor alle ser film sammen og koser oss i stua?»

Til tross for at han var bare syv, skjønte han at dette kos-elementet var noe vi ikke var kjempegode til i vårt hus. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk – og kommanderte samtlige til sofaen en fredagskveld. Resultatet ble ikke som hos kompisen.

Før det hadde gått ti minutter hadde tenåringen forlatt fordi han syntes filmvalget var kjedelig, og syvåringen fått kjeft da han sølte brus over teppet. Ingen så filmen ferdig, og kvelden endte med en krangel om hvem av dem som skulle få spille på Playstation. Deling er et fremmedord for dem.

Guttene hater meg for øvrig fordi jeg til stadighet vil begrense tiden de bruker på dataspill. Sannheten er at jeg ikke har særlig gode argumenter for å tvinge dem til å la være. Den vanligste innvendingen er at de blir slappe og utrente. Med to gutter som spiller fotball hver eneste dag, kan jeg imidlertid ikke hevde noe slikt.

Hvis de ikke brukte all tiden på spill, ville de kanskje lest og blitt klokere? Feil. Da ville de bare sett på meningsløsheter på YouTube. En annen påstand jeg har brukt som argument – at de blir så aggressive – ble nylig tilbakevist i en forskningsrapport. Sannheten er vel mer at det er jeg som blir aggressiv, fordi jeg synes det er bortkastet tid.

Jeg liker ikke zombier på film, enda mindre å bo sammen med dem. Som en klimafornekter kjemper jeg videre mot det de liker best å holde på med, uavhengig av om dette strir mot alle argumenter og forskningsresultater. Jeg ser bare helst at de ikke spiller så mye, men er heller ikke en pappa som tryller fram aktiviteter som de kan gjøre i stedet.

Jeg registrerer på Facebook at andre fedre på Fagereng har tatt ungene med på kanotur eller dratt på telttur langt ute på vidda, hvor barna har spist ørret de har fisket selv. Av sommeraktiviteter foreslått av meg, har guttene mine så langt kun blitt tatt med på én runde padel-tennis – inne på TSE.

En far er forpliktet til å fortelle såkalte «pappavitser», gjerne et ordspill eller en historie med et alvorlig plumpt poeng. Slikt gjør jeg også. Jeg forteller innimellom slike til barna også, men uten å forklare poenget for dem.

Tidvis kan det også være at jeg bare sier noe hårreisende til dem, som de ikke forstår, men som ville frembragt humring blant kompiser som forsto ironien. Problemet er at jeg gjerne kommer med slike utspill også uten at kompisene er til stede.

Da Edith var åtte år, kom hun en dag hjem fra skolen og sa: «Pappa, jeg har lyst til å begynne å spille fotball». Uten å overtydeliggjøre at jeg tullet, svarte jeg: «Nei, da blir du bare lesbisk». At hun ikke visste hva det var for noe, så ikke ut til å spille noen rolle.

Hun godtok innvendingen, og har siden spilt håndball. En god far hadde nok brutt inn før det gikk så langt og sagt: «Hallo, jeg bare tøyset. Selvsagt kan du få begynne på fotball. Og det er uansett ingenting galt med å være lesbisk».

En god pappa er en sånn som stiller opp – rekker opp hånda når de trenger en foreldrerepresentant for klassen eller er pådriver for å organisere turene til idrettslaget. Jeg er ikke av den typen. Likevel endte jeg opp som breddelagstrener i syv år for Lille Tøyen FK. Jeg meldte meg aldri, men etter at en av foreldrene skjønte at amerikaneren, som hadde tatt på seg ansvaret, verken kunne norsk eller fotballreglene, ble jeg og to andre kommandert til å hjelpe. Og sånn ble det.

Utgangspunktet er elendig. Jeg er av dem som setter pris på motiverte barn med gode ferdigheter, som er interessert i å trene mye for å bli proffer. Dette til tross for at trenerferdighetene mine er milevis unna elitenivå. Å oppdra andres demotiverte barn interesserer meg en viss plass. Ved en tilfeldighet fikk laget jeg trente en stor andel av den ivrige typen – noen av dem så begavet at de var blant de beste i byen.

Som både trener og fotballpappa er det derfor ikke unormalt at jeg engasjerer meg på sidelinjen. Det er bare at engasjementet mitt ofte bikker over i en slik form som NFF skriver advarende plakater om.

Jeg har skjønt at dem som ikke er kommet så langt i utviklingen trenger all rosen de kan få. Det øyeblikket de passerer mitt eget ferdighetsnivå, mener jeg derimot at det bør stilles andre krav. Da bør de heller minnes om hva de kan gjøre bedre.

Dette har for det meste gått utover min eldste sønn, som i motsetning til de andre barna mine og meg selv, faktisk har talent. Ei mor kom etter en kamp bort og var bekymret for at jeg var for hard med ham. Hun mente at jeg stilte krav til ham som om han var voksen.

Mitt argument, «Man trenger vel ikke høre at man spiller bra i en kamp hvor man har scoret hat trick», falt for døve ører. Hun mente jeg ødela moroa for ham. Godt mulig hun har rett.

I en slags raptus etter å lære poden gleden med fjellivet, bestemte jeg meg en dag for å ta ham med på en skikkelig tur. Han var ikke engang fylt fem, så jeg planla å begrense den til et par timer. Vel vitende om tidshorisonten, gadd jeg derfor ikke å smøre nistepakke – vi hadde tross alt nyss spist frokost. Av noen lokalkjente fikk jeg anbefalt en rute opp som ikke var for bratt. Problemet var at da vi hadde kommet opp, fantes det ingen slak sti vi kunne ta ned igjen. Faktisk var det stupbratt på begge sidene der vi ruslet, stadig mer slitne, langs åskammen.

Turen varte og rakk, og da livskraften var i ferd med å ebbe ut av gutten, fikk jeg lurt i ham noen blåbær, som han ikke engang likte. Da vi hadde passert syv timer, prøvde jeg meg ned en gresslette med 30 graders helling. Jeg holdt ham tett inntil, men da jeg plutselig gled, endte jeg med å holde ham oppå brystkassen, idet vi seilte nedover i altfor stor fart.

For å forhindre at vi ble kvestet, forsøkte jeg å ta meg for med beina, med det resultat at hælen på skoen forsvant, da vi passerte en stein som stakk opp.

Forunderlig nok ble dette eneste fysiske skaden etter turen, men guttungen er for all fremtid traumatisert og har aldri igjen dristet seg ut på noe lignende. Kanskje er det til og med denne episoden som har gjort at han siden har funnet trygghet i dataspill.

Slike Lars Monsen-utflukter er noe alle fedre prøver seg på en gang i livet. En kompis fortalte at han hadde tatt med tiåringen på en knallhard fjelløkt, hvorpå gutten hadde grått til mora, da han skulle legge seg om kvelden.

Litt betuttet over utfallet, tenkte faren at han fikk ta ut av oppvaskmaskinen. Da han tok tak i koppeskuffen, løsna den imidlertid fra skinnen, slik at alt av glasstøy deiset i bakken.

Sønnen kom skrekkslagen løpende fra senga for å finne ut hva som nå var på ferde, og fant faren som plukket opp det eneste som var blitt knust – en kopp med påskriften «Verdens beste pappa». Den, og et pappahjerte.