6. juli i år presenterte Dagbladet syv tiltaler de hadde gått igjennom, hvor den fornærmede var au pair. Seks av dem har endt med dom. Sakene vitner om seksuelle overgrep, vold og tvangsarbeid. Den norske fasaden begynner å slå alvorlige sprekker.

Koordineringsenheten som jobber med ofre for menneskehandel skrev i en rapport fra 2016 at flere instanser melder om bekymring for mørketall, manglende identifisering og oppfølging av antatte ofre for utnyttelse av au pair-ordningen.

I 2013 innførte Utlendingsdirektoratet (UDI) en karanteneordning for norske familier. Siden det har 67 vertsfamilier blitt svartelistet for brudd på regelverket. I dag står 34 personer på listen, mens 60 varsler ligger inne til behandling.

I et vedtak fikk en familie fem års karantene etter at au pairen var blitt tvunget til å gjøre ærend 24 timer i døgnet, stå opp før alle andre og vaske lokalene til vertens arbeidsplass før de andre kom på jobb.

Når familier som har brutt regelverket har sonet karantenetida ferdig, står de fritt til å ta imot nye «au pairer». Arbeidstilsynet kontrollerer at ting går riktig for seg på arbeidsplasser, men ingen fører tilsyn og kontroll med at au pairer faktisk har det bra hos familiene mens de er der.

I regelverket står det at en au pair skal jobbe fem timer om dagen, maks 30 timer i uka. Tanken bak «au pair»-ordningen er at den skal være et kulturutvekslingsprogram. Ett av kravene er at au pairen skal bli behandlet som et familiemedlem. Det er svært mange eksempler på at disse reglene ikke følges.

Det er også en påfallende mengde filippinske jenter som hele tiden skal få innsikt i norsk kultur, og den forsvinnende mengden det er andre veien.

Riktig komisk er det at ikke engang justisminister Jøran Kallmyr kan reglene, og hadde en «au pair» ulovlig jobbende hos sin familie. Au pairen ble først returnert til Filipinene, men fikk så lov til å jobbe i familien likevel, etter at UDI mente det hadde kommet «nye aspekter» i saken. Kallmyr beholdt også sin stilling.

Det er klart at hvis en sammenligner med all den andre galskapen som har kommet fra justisministerhold, blir Kallmyrs tabbe ingenting. Et tankekors er det likevel.

Gro Harlem Brundtland kom i nyttårstalen i 1992 med den famøse floskelen: «Det er typisk norsk å være god». Der og da fremsto det kanskje ikke som hennes hvasseste slagord, men da vi ikke lenge etter vant alt i Lillehammer-OL, slo folk seg på brystet og brukte det. Og i etterkant har det vært forbausende slitesterkt. For det er virkelig «typisk norsk å være god». I langrenn.

Alle som følger andre idretter vet at det definitivt ikke er tilfellet der. I fotball er det typisk norsk å være middelmådig. Vi har løpende oppdateringer om at Martin Ødegaard varmer opp under en ubetydelig kamp, som Real Madrid allerede har vunnet. Det er typisk norsk å drømme om at vi er god.

Det samme gjelder resten av samfunnslivet. Vi har en drøm om at det norske samfunnet er enkelt å bli integrert i, at nordmenn behandler andre med stor medmenneskelighet og at vi virkelig bryr oss. Gjennom tre «Brennpunkt»-dokumentarer Inger Sunde gjorde i 2015, blir alle drømmene om den norske godheten brutalt lagt i grus.

I dokumentaren «Costa del moll», får vi se en spansk ingeniør og hans juristkone, som flytter til Norge i håp om å finne jobb, og deres møte med norsk byråkrati og et samfunn som ikke er spesielt mottakelig for arbeidskraft utenfra. Jeg flyttet selv til Norge med en engelsk kone for 17 år siden, og kan stemme i at det ikke var så enkelt.

Selv med høy utdannelse, ledererfaring og svært gode kvalifikasjoner, var det vanskelig, om det så var en vaskejobb hun søkte. Og hun snakket attpåtil et språk alle i Norge mestrer godt. Løsningen for henne ble å starte en barnetøysbutikk.

I dokumentaren «Herskap og tjenere» fulgte Inger Sunde en filippinsk jente på flukt fra en ressurssterk familie på vestkanten, og videre i au pair-livet, hvor nye, rystende historier om grov utnytting fulgte. En kompis av meg fremholdt en gang at «det beste med det norske samfunnet, er at vi ikke har tjenere».

Når vi ser eksempler på hvordan au pairene blir behandlet, skal vi være glade for at minstelønnskravene på alle andre områder gjør det umulig for de fleste å ha tjenere. Au pair-ordningen er bare et fordekt underbetalingssystem, og burde avskaffes. Selv om jeg, aldri så mye, kunne hatt behov for noen som strøk skjortene og fulgte barna til og fra fotballtrening.

I dokumentaren «Berre ein polakk», møter Sunde enka Jolanta, som opplevde at mannen kom hjem i kiste, etter en av de verste dødsbrannene i nyere tid. Seks år senere var fortsatt ingen stilt til ansvar for brannen. Bistandsadvokaten krevde at etterforskningen ble tatt opp igjen, men politiet i Drammen avslo. Ville de tatt like lett på oppgaven om nordmenn hadde omkommet? Neppe.

Ha dette i bakhodet neste gang du hører om store katastrofer i utlandet, hvor det legges til: «Men ingen nordmenn kom til skade».

Det er ikke typisk norsk å være god – det er typisk norsk å være selvgod.