Hva skjer i Nord-Norge? Det har norsk presse de siste ukene forsøkt å bli klok på. Til og med rikspressen fikk nok av å skrive ledere om elsparkesykler i hovedstaden. De rettet nesene nordover, og mot meningsmålingene som viser at Arbeiderpartiet er i fritt fall, i det som tradisjonelt har vært deres sterkeste landsdel. Oppslutningen er spist opp av Trygve Slagsvold Vedum og Senterpartiet, som sultne ulver på sauejakt.

Både Aftenpostens Harald Stanghelle og halve VGs kommentatoravdeling har tatt turen oppover til dyrehagen for å forstå og forklare hva endringene i de tre nordnorske fylkene skyldes.

Analysene bærer preg av nysgjerrighet hos redaksjoner som ikke lenger har noen reell dekning av landsdelen. Det er positivt. Men felles for deres analyser er et forenklet og misforstått premiss om at det er én nordnorsk virkelighet, som har forbannet ett folk.

Samme felle har også Skjalg Fjellheim som er politisk redaktør i Nordlys gått i.

Han har kritisert VG for å ha lagt ned sitt Tromsø-kontor i 2016. Det er en kritikk det er vanskelig å være uenig i. VG har følgelig blitt ei fattigere avis med dårligere dekning av hele landet. Istedenfor å sende opp kommentatorer for å forstå en trend som kom bardus på dem, kunne de vist fram konturene i god tid om de var til stede i landsdelen.

Men det klinger hult når kritikken kommer fra en Tromsø-redaktør som hevder han formidler «hva som beveger seg i nord», med tanke på at han jobber i ei avis som knapt har redaksjonell dekning utenfor bygrensa i Tromsø. Nordlys er knapt en bedre representant for periferien enn hva VG er.

Fjellheim har en standardisert analysemal hvor alt skal presses inn i en sentrum/periferi-akse, hvor alt handler om et felles sinne – eller et opprør om du vil – mot sør. Men Tromsø, hvor både jeg og han holder til, er et urbant sentrum.

Det er én ting som er helt nødvendig for å forstå Nord-Norge: Det er en landsdel med både enorme avstander og flere kulturelle ulikheter enn fellestrekk. Tromsø, Harstad og Bodø har mye mer til felles med Oslo og Trondheim, enn med Tysfjord, Steigen og Vadsø og de øvrige grendene rundt Tromsø.

Da skal vi som ser verden fra Tromsø være varsom med å hevde at vårt verdenssyn er delt med de rundt oss. Likevel smykker Fjellheim ivrig sine argumenter med nordnorske stedsnavn, på lokalsamfunn Nordlys ikke dekker redaksjonelt.

«En lydhør statsråd ville for lengst tatt turen til et legekontor på Dønna eller Berlevåg for å se virkeligheten i øyehøyde». Når hadde Nordlys sist en reportasje fra Dønna eller Berlevåg?

«Ordskiftet har en regi som tyder på at hele Norge er bosatte innenfor aksen mellom Lillestrøm og Drammen. I de Oslo-baserte mediene finnes det ingen perspektiver om hvordan dette ser ut fra Tana, Nordreisa eller Saltdal.» Hvilket nordnorsk medium dekker virkeligheta fra Tana, Nordreisa eller Saltdal? Tromsø-pressen, både vi og Nordlys, er nok heller preget at vi bor innenfor aksen mellom Tromsøbrua og Sandnessundbrua.

Nord-Norge er en landsdel full av paradokser. Vi er en landsdel som produserer skoletapere, ettersom verken nasjonale, regionale eller lokale politikere har klart å ta nødvendig grep for å tilby en like god skolegang som i resten av landet. Samtidig er vi en landsdel med ledende forskningsinstitusjoner innen en rekke områder. Nord-Norge er fiskeri, men de fleste nordlendinger har nok aldri satt sine bein i en sjark. Nord-Norge er kamp mellom kystfiske og oppdrettsnæringa.

Nordlendinger er veldig opptatt av forsvar. I noen kommuner. For mens Forsvaret er en hjørnesteinsbedrift i enkelte nordlige kommuner, har de aller fleste nordnorske kommuner overhodet ingen befatning med forsvar.

Landsdelen er preget av nasjonale minoriteter og urfolk, kulturkrasj og interessestrid. I Tysfjord ble konflikten mellom bufolket og lulesamene på 90-tallet så stor at det ble beskrevet som «bosniske tilstander» i avisa Fremover, samtidig som krigen herjet på Balkan.

I Finnmark, og særlig Vadsø, er fylkeskommunen en viktig institusjon og for å sikre både arbeidsplasser – og å forhindre et boligkrakk. Boligprisene har allerede falt dramatisk i Vadsø som følge av nedleggelser og utflytting av offentlige arbeidsplasser. Det er ikke en virkelighet man kan relatere seg til i verken Tromsø eller Oslo. Her lurer folk først og fremst på hva fylkeskommunen egentlig driver med.

Nordlendinger er opptatt av jernbane. Men de er opptatt av vidt forskjellige jernbaneprosjekt. I Tromsø og til dels Harstad kjemper politikerne å bli påkoblet jernbanenettet gjennom en Nord-Norgebane. I store deler av Nordland og i Narvik prioriterer de mye heller en opprustning med dobbeltspor av Ofotbanen. Og i Øst-Finnmark ønsker de å bli koblet på det internasjonale jernbanenettverket med en bane mellom Finland og Kirkenes.

Hva beveger seg i Nord-Norge? Jævlig mye. Og mye vidt forskjellig. Man kunne like gjerne spurt hva beveger seg i Oslo og Bergen. For landsdelen er så utrolig vidstrakt både kulturelt og geografisk. Det eneste vi alle kan stille oss bak sammen er Kari Bremnes, Mari Boine og Arthur Arntzen. Og for å låne sistnevntes presise ord:

«Livet hadde vært ulevelig om man ikke hadde hatt naboer å holde helvete med. Det er jo nabokrangel som har holdt Nord-Norge samla!»

Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet og regjeringspartiene svekkes i nord?

Regjeringa har lite å tjene på å gjøre Nord-Norge til et av sine satsingsområder. Landsdelen har tradisjonelt vært rød, og det skal enormt mye til for å få politisk gevinst i form av flere stortingsrepresentanter. Høyre har ikke siden krigen hatt mer enn én representant fra Finnmark inne på Stortinget samtidig, og det er derfor lite realpolitisk gevinst for Høyre å hente.

Mens Ap har tvilt seg fram til beslutninger om regionreform, olje-nei i Lofoten, Vesterålen og Senja, og gått på kompromiss med regjeringa om forsvarsplaner, har Senterpartiet vært tydelig.

Mange ledende nordnorske politikere oppfattes som partienes lynavledere ute i fylkene, heller enn folks representanter hos makta.

Det finnes ikke én nordnorsk virkelighet. Og den finnes hvert fall ikke i landsdelshovedstaden. Vi er ikke preget av nedleggelser, men tvert imot er det rikelig med offentlige arbeidsplasser her, og vi får stadig nye – også på bekostning av mindre steder i nord.

Den aller siste plassen du finner bevegelser fra ei nordnorsk grasrot er fra en kommentatorpult, være seg i Akersgata i Oslo eller i Grønnegata eller Kaigata i Tromsø.