Den aller viktigste saken i det kommende kommunevalget blir i Tromsø forvaltning av kommuneøkonomien. I flere år har situasjonen i helse og omsorgssektoren vært uholdbar, og sektoren har brukt flerfoldige millioner mer enn hva de har hatt disponibelt.

Dersom kommunen ikke klarer å få kontroll over de galopperende utgiftene, har det lite å si hva slags politikk partiene fører innen skole, kultur, samferdsel eller eldreomsorg. For lykkes de ikke, må det kuttes i andre sektorer, mens eiendomsskattene kommer til å tvinges opp.

Både Arbeiderpartiet og Høyre har varslet at de skal få kontroll på økonomien. Da er det bekymringsverdig at ingen av de to partiene har noen plan eller politikk klar for hvordan de skal løse kommunens økonomiske utfordringer.

– Vi har ingenting konkret nå. Jeg vil lansere en plan tidlig i august. Men det er klart at situasjonen ikke er bra. Noe må gjøres, sa Aps ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen til iTromsø tirsdag.

Høyres Hans Petter Kvaal har ikke bedre svar, men sier han har erfaring med å styre store organisasjoner. Tromsø kommune har nok av både toppledere og mellomledere, noen med ledererfaring fra langt større offentlige organisasjoner enn Samskipnaden hvor Kvaal i dag er direktør. Det er derfor ikke et spesielt overbevisende argument.

Valgforsker ved UiT, Marcus Buck, har liten tro på politikernes lovnader om at de skal få økonomisk kontroll.

– De må nesten si at de kan løse problemene, selv om det vil bli vanskelig. Jeg tror det som skal til er et bredt tverrpolitisk forlik som går over lang tid, sier Buck.

Buck har helt rett. I en så betent sak, som ingen – uansett politisk farge – har klart å løse, bør styringspartiene gå sammen om en langsiktig plan for å få kommuneøkonomien på rett kjøl, med minst mulig belastning på tjenestene og de fast ansatte.

I et sånt forlik må man ikke gå seg fast i en diskusjon om fritt brukervalg, private løsninger – venstresidens innbitte motstand mot private løsninger. Istedenfor må partiene finne sammen om noen økonomiske spilleregler som skal følges – uansett hvem som styrer – for å oppnå sunn økonomisk styring i byen.

Det er fristende for politikere å bruke mer penger enn hva de egentlig har råd til. Arbeiderpartiet, SV og Rødt har tidligere denne perioden brukt oppbygginga av disposisjonsfondet i kommunen som et sannhetsvitne på hvor godt det går i byen. Det samme fondet er de nå godt i gang med å tømme helt, siden de ikke klarer å gjøre økonomisk nødvendige kutt i et valgår.

Det har ikke manglet på reformer og organisasjonsendringer i kommunen. Være seg Aps famøse tillitsreform eller nærhetsreformen til det forrige byrådet. Felles for dem er en urokkelig tro på at denne gangen fungerer det, uten at resultatene lar seg vise.

Varaordfører, og tidligere ordfører, Jarle Aarbakke (Ap) kom i vinter med en sunn oppfordring til sine etterfølgere. Han ba ordførerkandidatene fra Ap og Høyre skru ned forventningene til egne evner når det kommer til kommuneøkonomi. Han pekte på at endringsledelse tar tid i en så stor og kompleks organisasjon som Tromsø kommune. Det er en virkelighet det ikke later til at har sunket helt inn hos årets håpefulle kandidater, som begge gjør klokt i å lytte til varaordførerens råd.

Om partiene klarer å finne sammen til et forlik, eller noen felles spilleregler, slipper vi hvert lokalvalg å bli utsatt for kandidater som lover at om bare de kommer til makta, så vil alt bli så mye bedre. Tromsø har forsøkt nok lettvinte løsninger i denne saken. Vi trenger en felles kurs økonomisk, som står seg gjennom flere valg.

Da vil også politikerne få nok økonomisk handlingsrom til at deres politikk virkelig vil monne, uansett hvor de måtte befinne seg på den politiske aksen.