For få uker siden snakket man om at ordførerduellen sto mellom Gunnar Wilhelmsen og Hans Petter Kvaal. I dag er det høyst usikkert om noen av dem blir tildelt kjedet.

Ting forandrer seg fort i politikken, og endringene denne valgkampen har i så måte kommet med sentrifugefart. Der man før valgkampen startet satt med oppfatningen om at både Ap og Høyre hadde markante ordførerkandidater, kan det nå virke som om begge er i ferd med å spille seg utover sidelinjen.

Både Kvaal og Wilhelmsen har fått lide for utydelig politikk og svake prestasjoner under valgdebatter, hvor deres manglende, politiske erfaring har blitt blottlagt. Når de attpåtil satser på en valgkampstrategi som splitter blokken de tilhører, blir de politiske forutsetningene ytterligere forverret.

Wilhelmsen har kjørt en personfokusert valgkamp, hvor svarene på alle problemene er «Gunnar fikser». Det er bare at ingen andre partier ser ut til å tro noe på det. Selv Aps velgere er i tvil, skal man dømme etter de siste bedrøvelige meningsmålingene.

Da Kristin Røymo ble valgt som ordfører i 2015, var det med knappe 30 prosent i ryggen, noe som da ble sett som et skuffende resultat. På siste måling utført av InFact lå Gunnars Ap på historisk lave 15,4 prosent. I den grad man da kan snakke om en «Gunnar-effekt», er den i så fall beviselig negativ.

Gunnar har ønsket å distansere seg fra kjempeunderskuddet i kommunen ved flengende kritikk av det rød-rødt styre har gjort de siste fire årene – altså sine egne partifeller og allierte. Slikt skaper splid. Gjennom det har han skaffet seg dårligere «standing» hos dem man normalt anser som hans nærmeste støttespillere.

Det som i søndagens iTromsø virket som et løst utspill fra Torgeir Knag Fylkesnes (SV), om at SVs Pål Julius Skogholt heller burde ha ordførerkjedet, ble dagen etter støttet av Rødts leder Bendik Hugstmyr Woie.

Som i den første Bondevik-regjeringa, vil de andre støttepartiene – SV og Rødt – samlet sitte med kjøttvekt som er over Arbeiderpartiets, og sånn sett kunne tvinge fram en ordfører fra et annet enn det største partiet. Hvis MDG og Senterpartiet også heller mot Skogholt, er det åpenbart at det går den veien.

At Rødt politisk sett er nærmere SV enn Ap, er én ting. Senterpartiet var imidlertid hyppig i klinsj med SV da de var i regjering sammen, så det kan fort bli at de heller går for Gunnar enn Pål Julius. Hvis de nå i det hele tatt velger venstresiden.

En annen faktor som kan endre spillet, er hvis Sp plutselig blir det største partiet ved valget. Og det kan veldig fort skje. De er nå på 13,3 prosent, som er 0,2 bak SV og 2,1 bak Ap. De kan med andre ord komme til å gjøre krav på ordførervervet, hvis økningen fortsetter som i dag.

Slik som det utvikler seg, er det på ingen måte sikkert at Arbeiderpartiet blir det største partiet på venstrefløyen på valgdagen. Det vil i så fall være en sann katastrofe, sett med Ap-øyne. Oppslutningen er som nevnt halvert siden kommunevalget i 2015. Om man trodde Røymo var en dårlig velgermagnet, har Wilhelmsen vist seg enda verre. SV har i samme periode gått fra 7,9 til 13,5 prosent, ifølge InFacts måling 8. august. Det er plutselig ikke så utenkelig at kurvene krysses.

Som Torgeir Knag Fylkesnes oppsummerte i iTromsø på søndag: «Det er ikke lenger noen naturlov som sier at Ap til enhver tid skal ha ordføreren». Fortsetter utviklingen som den har gjort de siste ukene, vil det nærmest være naturstridig med Ap-ordfører.

Rødt er ifølge Hugstmyr Woie lite tilfreds med bildet Gunnar Wilhelmsen maler av styringen i Tromsø de siste fire årene: «Jeg synes Skogholt fremmer et bilde av situasjonen i Tromsø som er svært troverdig, og som vi er enig i. Den måten Gunnar velger å prate om oss og SV, og for øvrig også sine kolleger i Ap på, har selvfølgelig noe å si. Vi registrerer hvordan han omtaler oss». Skogholt har, i motsetning til Wilhelmsen, også erfaring fra lokalpolitikken, noe som veier tungt for Rødt.

På høyresiden er ordførerspørsmålet om mulig enda mer uklart. Kvaal har ikke akkurat satt fyr på velgermassene til Høyre. På siste måling var de omtrent jevnstore med Ap, med 15,6 prosent oppslutning. Bjørn Gunnar Jørgensen (Frp) vil markere sin motstand mot bompenger ved ikke å støtte Kvaal.

Det vil heller ikke Jan Blomseth og hans Nei Til Bompenger-parti. På iTromsøs partilederutspørring slo også Venstres Morten Skandfer hardt fast at det vil være helt uaktuelt å samarbeide med både Frp og NTB-partiet. Men slikt har jo Venstre tidligere gått tilbake på.

Skal man ha håp om å ta over styringen, må Høyre, Frp og NTB i det minste enes. Og selv med Frps 6,9 prosent og Nei Til Bompengers 14,4 prosent, vil man fortsatt trenge Senterpartiet for å få flertall. Det er på ingen måte sikkert – faktisk er det snarere lite sannsynlig.

Alle som kjenner historien om Blomseths smertefulle brudd med Frp skjønner at de to partiene heller ikke har store sjanser for å bli enige. Når Jørgensen og Blomseth ikke engang klarte å sitte sammen i kommunestyret mens de representerte samme opposisjonsparti, hvordan i all verden skal de kunne styre byen sammen i en koalisjon?

Valget i høst kommer til å bli unikt på den måten at småpartiene aldri har stått sterkere i byen, og at de tradisjonelle blokkene og konstellasjonene er kraftig svekket og splittet. Med et Arbeiderparti’ og Høyre totalt på felgen, åpner det for kombinasjoner vi aldri tidligere hadde tenkt over i tromsøpolitikken. Kanskje blir en SV-ordfører en slik en? Det vil i så fall være for aller første gang.

Det som kan slås helt fast er at vi går mot et av de mest spennende, og mest uforutsigbare, valgene i denne kommunen noensinne.