Venstresiden i Tromsø har for øyeblikket en svært spesiell situasjon å forholde seg til. iTromsø og VG presenterer i dag ei meningsmåling utført av Respons analyse hvor Arbeiderpartiet og Rødt nesten er halvert sammenlignet med valget i 2015.

Likevel ser det ut som om venstresiden kan beholde makta, og de berger flertallet om de får støtte fra Sp eller MDG – eller begge partiene.

SV tetter gapet til Ap, og det er nå under ett prosentpoeng som skiller partiene, med henholdsvis 16,1 prosent til SV og 16,9 prosent til Ap. Med det er SV er større enn Høyre på stusslige 15,4 prosent. SV har tidligere stått veldig sterkt i Tromsø, og i 2003 fikk partiet hele 22,3 prosent oppslutning.

Det virker utenfor enhver tvil at SV kommer til å gjøre et kjempevalg. Tromsø SVs Torgeir Knag Fylkesnes kan også ha vært en medvirkende faktor. SV er det eneste partiet i Norge med en person fra Troms og Tromsø i partiledelsen, og han er en av landsdelenes mest profilerte politikere, med en imponerende evne til å sette fingeren på pulsen til befolkninga i nord, ikke minst i hjembyen.

Fylkesnes er et slags venstresidas svar på Trygve Slagsvold Vedum. Hans popularitet og sosialistiske frierferd land og strand, med journalister på slep, gjør ikke valgkampen vanskeligere for Tromsø SV. At han i lang tid før det ble en nasjonal debatt snakket fram Nord-Norgebanen, og nærmest har eid saken alene, har nok også folk i Tromsø merket seg.

Hvis valgresultatet blir seende ut som dette, er ikke lenger størrelse noe argument for at Ap skal få ordføreren, og SV kan for første gang få ordføreren i Tromsø. Det kommer til å bli avgjort av hvem MDG og Sp peker på i forhandlinger, ettersom Rødt allerede har sagt at de ønsker at Pål Julius Skogholt skal få hendene på ordførerkjedet etter valget.

Rødt går på en smell og halveres fra brakvalget deres i 2015 hvor de fikk 14,4 prosent av stemmene. Likevel ville en oppslutning på 6,8 prosent vært et godt valg for det kommunistiske partiet de fleste andre steder i landet. Det mest oppsiktsvekkende med målinga er Arbeiderpartiets vanvittige nedgang som ikke ser ut til å kjenne noe bunnpunkt.

Det er flere årsaker som kan forklare at «ørnen» blant partiene har krasjlandet. Arbeiderpartiet har ikke levert på sitt viktigste valgløfte om å få orden på kommuneøkonomien. Partiets ordførerkandidat Gunnar Wilhelmsen har tatt avstand fra det sittende styret, og har gjentatt at kommunen har vært styrt i en «blindvei» de siste ti årene.

Aps valgkamp har fremstått som et sololøp under Wilhelmsens ledelse. Samtidig kan han ikke klandres alene. Ap har hatt klokkertro på «Gunnar-effekten», og har derfor selv vært med på å legge den feilslåtte strategien.

Tromsø-politikken er ikke skånet fra nasjonale trender. Senterpartiet gjør det sterkt, til tross for at de ikke har vært noen premissleverandør for Tromsø-politikken de siste fire årene eller i valgkampen. De profitterer på Vedum og partiets popularitet nasjonalt og regionalt.

Partiet har fått drive valgkamp uforstyrret, ettersom ingen på verken venstre- eller høyresiden har turt å angripe partiet, i håp om å få til et samarbeid etter valget. Frykten for et sterkt Sp blant deres motstandere har blitt en selvforsterkende effekt.

Høyre rammes nok til dels av styringsslitasje nasjonalt, men med et så svekket Ap er det oppsiktsvekkende at deres fall bare fortsetter i opposisjon. Partiet har ikke klart å reise seg etter en trøblete nominasjon i vinter.

Ordførerkandidat Hans Petter Kvaal har ikke klart å finne kampformen, og virker passiv og initiativløs i møte med de andre sultne toppkandidatene han kjemper mot.

Mens Ap har presentert en håpløs pakke for hvordan de skal få orden på kommuneøkonomien – er det i alle fall bedre enn Høyre som hittil ikke har kommet med et eneste svar på hvordan de skal få økonomien i kommunen på rett kjøl.

Partiet har også vinglet i bompengesaken, og det betaler de nå prisen for. Det har det siste året vært et elendig samarbeidsklima på borgerlig side, og verken velgere eller de borgerlige politikerne klarer å se for seg eller skissere et fruktbart samarbeid på høyresiden, så lenge Nei til bompenger og Frp stiller et ultimatum om at det ikke innføres bompenger.

Regjeringspartiene KrF og Venstre er nærmest utradert, og blir attpåtil slått av «By- og landlista» og sekkeposten «andre». Hva en eventuell borgerlig koalisjon vil bli etter valget er svært vanskelig se for seg med et resultat som ligner på denne målingen, særlig med tanke på at Frp og Frp-utbryterlista «Nei til bompenger» er bitre uvenner. Nå ligger Arbeiderpartiet og Høyre – til sammen – på en tredjedel av stemmene.

Tidligere har tilbakegang for Ap vært synonymt med at Høyre gjør gode valg – men for første gang ligger begge godt under 20-prosentgrensa – en grense Arbeiderpartiet aldri før har vært i nærheten av i Tromsø. Deres dårligste valg siden krigen var i 1991 – da fikk de 24,5 prosent. Nå ligger de an til å slå den vonde rekorden med god margin.

MDG gjør det veldig sterkt på målinga. De styrker seg til fra 2,7 prosent i Respons analyse sin marsmåling til hele 9,5 prosent. MDG har ikke hatt tradisjon for å gjøre det sterkt i Tromsø, og har hatt et svakt lokallag uten noen politikere som har klart å markere seg i det offentlige ordskiftet.

Deres fremgang kan nok i stor grad sees på som en motreaksjon mot det påståtte «bompengeopprøret» som har preget hele valgkampen så langt, samt at klima nå opptar mange velgere.

Det går mot at dagens ledelse i Tromsø – bestående av Ap, SV og Rødt – svekkes. Men ved å ta med seg enten Sp, MDG eller begge, kan de beholde makta. Det blir i så fall med det svakeste mandatet Arbeiderpartiet har hatt siden krigen i Tromsø.

Det snakkes ofte om at kommunevalg er interessant fordi det sier noe om trendene før stortingsvalget om to år. Hvis det er noen sannhet i det, er dette svært dårlige nyheter for Jonas Gahr Støre.

Partiet har styrt Tromsø de siste fire av fem periodene, og Aps dramatiske, totale kollaps er et politisk jordskjelv de bør merke helt til Youngstorget. Nord-Norge har vært partiets sikreste landsdel, men selve fyrtårnet til Ap i nord ser nå ut til å ha sloknet.