I hvert fall ser det slik ut, om man skal ta justisminister Jøran Kallmyr på alvor, og det bør man vel. Det er – tross alt – lederen av justisdepartementet, som har ansvaret for rettsvesenet og lovarbeid i landet, vi snakker om her.

Saken om de såkalte «IS-kvinnene», og – ikke minst – barna deres, om de skal hentes hjem eller ikke, er svært betent. Derfor kan det være greit å gjøre et forsøk på å holde seg til det juridisk prinsipielle, noe man iallfall kunne forvente at justisministeren holdt seg til.

Per øyeblikket befinner det seg elleve nordmenn – fem kvinner og seks barn – i al-Hol-leiren i Syria. At barna skal hjem er det en utbredt enighet om. Ingen med et minimum av empati eller vett i behold ønsker å straffe uskyldige barn, uansett hva foreldrene deres har gjort. Derfor er det som skaper politisk trøbbel et spørsmål om hvorvidt også kvinnene skal berges ut derfra og sendes hjem.

Hva disse kvinnene skal ha gjort er usikkert. Vår justisminister har også uttalt at han ikke vil uttale seg om enkeltsaker. Det er selvsagt helt rett, og derfor burde han holde seg til dette. Men det gjør han ikke. I stedet rører han sammen privat synsing, forhåndsdømming og grove antagelser ned i ganske bestialske detaljer om hva han tror de har gjort.

«Mye tyder på at de har deltatt i systematisk tortur, voldtekter, overgrep, slaveri og folkemord. De kan ikke fritas for ansvar, fordi de er kvinner», uttalte han skråsikkert til VG allerede 6. september. Han utdyper videre: «Om det så tar år, er jeg sikker på at vi får på plass en IS-domstol, for så ekstreme angrep mot sivilbefolkningen kan vi ikke la passere».

Jeg vet ikke hvilke kilder han viser til at tyder på dette, og han har ikke vist til noen heller. Bare at «mye tyder på». I en grundig artikkel publisert hos forskning.no mener man heller det motsatte, men det er nå en annen sak.

Kallmyrs agenda, prosedering eller begrunnelse – jeg er ærlig talt ikke sikker på hva man skal kalle det – synes å bygge på følgende logikk: Disse kvinnene skal ikke hjem til Norge, fordi norske lover ikke vil straffe dem hardt nok, basert på hvilke grove lovbrudd han personlig tror de har gjort.

Nå er det ganske spesielt at en justisminister går inn i, ikke bare én enkeltsak, men i flere enkeltsaker, og nærmest prosederer saken(e) i offentligheten, på vegne av regjeringen. At han videre hopper bukk over det mest grunnleggende rettsprinsippet vi har, nemlig uskyldspresumsjonen, at man er uskyldig inntil man er endelig dømt i en straffesak, er alarmerende. Likevel slår han fast at de er terrorister.

Dernest er det mildt sagt oppsiktsvekkende at en justisminister i Norge oppriktig mener Norges lover ikke er godt nok egnet til å dømme og straffe disse norske kvinnene, hvis de er skyldige. Derfor skal de heller bare være videre i denne i al-Hol-leiren i Syria. Som man sår, skal man høste, liksom. Da kan de bare ha det så godt i de forblåste teltene sine.

Hvorvidt disse kvinnene er terrorister eller ikke vet ikke jeg. Men de er norske, og de sitter fast i en leir i Syria, en leir som for to dager siden ble rapportert at var omringet av stridsvogner, og der opptøyer resulterte i skuddvekslinger, knivstikkinger og flere omkommende. Og de har barn. Blant annet en gutt som er svært syk og pleietrengende, med en obskur diagnose, og som rett før sin femårsdag i november veier bare 11 kilo.

Situasjonen er svært kritisk og alvorlig. Lokale leger fra hjelpeorganisasjoner er tydelig på at et feltsykehus i Syria ikke er tilstrekkelig for å hjelpe ham, at han må behandles i et land med skikkelige sykehus. For eksempel Norge, landet guttungen er statsborger i, der også hans besteforeldre bor.

Barn i trøbbel er bestandig hjerteskjærende, og denne delen av saken er derfor det som har vekket størst engasjement. Men disse kvinnene er også norske, og derfor bør også de hentes hjem, uavhengig av barna og hva de eventuelt har gjort. Fordi det er dette vi må kunne kreve av rettsstaten Norge. Alle disse kvinnene vet også at de, med rette, vil bli etterforsket og eventuelt dømt for de straffbare handlingene de måtte ha utført.

I Norge ble det for øvrig i 2008 vedtatt en særskilt strafferamme i saker om terrorisme på inntil 30 års fengsel. Vi har også, i motsetning til land som for eksempel Tyskland, utvidet loven vår slik at vi skal kunne dømme mennesker for såkalt «terrorforbund», der «inngåelse av forbund med noen om å begå en terrorhandling» kan straffes med fengsel inntil 12 år.

Men dette er ikke tilstrekkelig for justisministeren og regjeringen vår. Det er vanskelig å se at dette ikke har med ISIL (IS) og islam å gjøre, og at situasjonen ville stilt seg annerledes om det var andre lovbrudd det var snakk om. Nå later det til å ha gått over i en slags konkurranse i å tøffe seg for velgerne sine, og vise at man er harde i klypene.

En nordmann tatt for narkotikahandel (eller andre straffbare handlinger) i et land der dette belønnes med dødsstraff, ville høyst sannsynlig utløst høy diplomatisk aktivitet for å få vedkommende utlevert til Norge, selv om hen aldri så mye hadde satt seg selv i den vanskelige situasjonen.

Det er heller ikke så lenge siden den norske regjeringen fikk utlevert en dødsdømt mann fra et kongolesisk fengsel. Han ble ikke engang stilt overfor norsk domstol, men heller feiret med en pressekonferanse om løslatelse, på selveste 17.mai i 2017, med både statsministeren og utenriksministeren til stede. Året etter var den frie mannen på en svært inntektsbringende foredragsturné over hele landet.

«De kan ikke fritas for ansvar, fordi de er kvinner», sier altså justisminister Jøran Kallmyr, som om dette er gjengs oppfatning blant folk flest. Men når ble det å holdes i et telt i Syria, i livstruende omgivelser, en adekvat rettsbehandling av mulige forbrytere med norsk pass? Alternativet er å hente dem hjem, hjelpe barna og stille kvinnene for en norsk domstol.

Dette handler ikke om å være naiv eller ta lett på terrorisme eller andre straffbare handlinger. Dette handler derimot om hvordan vi vil at den norske rettsstaten skal opptre på vegne av sine egne borgere. Og nå haster det.