– Har Twitter-kontoen din blitt «hacket»?

– Nei, hvordan det?

– Jo, den spyr ut enorme mengder meldinger om Trump.

Henvendelsen jeg fikk fra en venn var på ingen måte fleipete ment. Jeg er nok overdrevent – ja, nesten monomant – opptatt av dette. Jeg bestiller masse bøker om temaet, og leser hundrevis av artikler ukentlig om det. Tiden jeg tidligere brukte til å se på TV, blir nå heller brukt på å få med meg siste nytt om kaoset i amerikansk politikk.

Jeg er selvsagt ikke totalt blind for at resten av min omgangskrets ikke er så interessert. De fleste av dem er mer opptatt av Liverpools gode start på sesongen, eller hvem som fortjener å gå videre i Stjernekamp. Folk får unnskylde min ignoranse, men jeg klarer ikke å la meg rive med av å se Salah filme seg til straffespark, uke etter uke. Og ukjente pubsangere burde aldri omtales som «stjerner».

Uansett, denne forskjellen når det gjelder interesser forklarer på mange måter mitt dobbeltliv i sosiale medier. På Facebook forholder jeg meg til temaer jeg innbiller meg at vennene mine er interesserte i. Twitter har derimot blitt en kanal for å holde seg oppdatert på galskapen i Det hvite hus.

Det heter ikke «venner» på Twitter, det heter «følgere». Og dem jeg i stor grad følger, er folk som skriver mye om amerikansk politikk. Det er også en del ditto interesserte som følger meg. Problemet oppstår når folk fra Facebook-verden forviller seg inn i dette ensporede universet – og de tolker det som at det er noe galt med kontoen min.

Som du skjønner, er det er nok heller hodet mitt det er noe feil med. Men fra mitt ståsted er det komplett uforståelig at ikke alle andre også er hekta. Uansett hvor man snur og vender på det, er temaet ulidelig spennende.

Jeg kan i alle fall ikke komme på en mer spent situasjon siden Andre verdenskrig, kanskje med unntak av Cubakrisen i 1962 – da det i noen dager spøkte for atomkrig. Denne gang har imidlertid urolighetene vart i to og et halvt år. Og situasjonen ser bare ut til å bli villere og mer surrealistisk for hver dag som går.

Vi har opplevd det med en rekke TV-serier – «Twin Peaks», «Lost» og «Prison Break» – at de begynner med nokså vanlige plot. Men når det har gått mange episoder, gjerne uti sesong 3, så går de som lager manuskriptene tomme for ideer – også blir det galimatias i en sånn grad at de fleste seerne mister interessen. Sånn er det også med Sirkus Trump. Grensene for galskap er flyttet så langt at vi ikke lenger husker hva utgangspunktet var.

Da folkene bak «House of Cards» i 2015 planla serien om den fiktive politikeren Francis Underwood, som ikke skyr noen midler for å bli president i USA, følte de at de hadde tatt hardt i når det gjaldt kynismen til hovedkarakterene. I ettertid har de imidlertid skjønt at hvis de hadde funnet på en så spikk, spenna gæren karakter som Donald Trump, ville ingen trodd dem.

Fra første stund har det vært kaos, og episoder man ikke trodde kunne inntreffe blant antatt kompetente, høyt utdannede mennesker i Det hvite hus, skjer på daglig basis. Sjokkfrekvensen har vært så høy at de fleste ikke løfter øyenbrynene lenger – uansett hvilke sinnssykheter som har inntruffet.

Bare den siste uka har Trump trukket amerikanske styrker ut av Syria, med tyrkisk invasjon i landet som resultat. Ikke bare får de lov til å massakrere kurderne, som hjalp USA i kampen mot ISIS, og mistet 11.000 soldater i prosessen. Det tyrkiske angrepet har i tillegg ført til at haugevis av ISIS-terrorister nå har fått rømt fra syriske fengsler.

Selv den republikanske senatoren Lindsey Graham, som har støttet og løyet med presidenten i tykt og tynt, kritiserte Trump for første gang siden han ble president, for å ha opptrådd uklokt. Som respons går Trump så ut på Twitter og forsvarer avgjørelsen ved å si at kurderne aldri hjalp dem under – hold dere fast – invasjonen i Normandie under Andre verdenskrig. Jepp, det er sant.

Ekstra surrealistisk er det at hele påstanden er løgn. Kurderne kjempet nemlig med de allierte helt til krigens slutt. Men hvem henger seg vel opp i detaljer? Det hører også med til historien at Trump under et intervju hevdet at USAs generaler i Syria sa at de ikke hadde ammunisjon, men at han nå hadde ordnet det. Selv på barneskolen ville du ikke sluppet unna med en slik skrøne.

Trumps uke har vært så elendig at han gir seg til å pynte på bildet ved å skryte av at Saudi-Arabia har gått med på å betale dem for hjelpen USA måtte gi. Altså, USA skal motta betaling for å assistere Mohammad bin Salman – som allerede har kappet Washington Post-journalist Jamal Kashoggi i småbiter – med å massakrere Yemen.

Rett før jeg skulle logge av på lørdagskvelden, tweeter Trump at han har inngått det han hevder er «den største avtalen i historien for bøndene i USA». Uten å nevne detaljer, selvsagt, påstår han at avtalen med Kina er så gullkantet at «det blir spørsmål om det i det hele tatt er mulig å produsere så mye».

Det aner meg at det vil bli like «gunstig» som da han skulle få meksikanerne til å betale for muren eller Nord-Korea til å ruste ned. Utspillet kommer i alle fall som en reaksjon på den katastrofale nyheten om at hans forsøk på å hindre skattepapirene fra å bli offentliggjort, har blitt avslått av nok en rettsinstans. I Trumps verden fungerer det nemlig slik at hvis den gode nyheten bare er stor nok, vil folk glemme de hundrevis av dårlige.

I likhet med Kina, har Trump som kjent også bedt Ukraina om å finne noe dritt om Obamas visepresident Joe Biden, som Trump anser som den argeste konkurrenten til presidentvalget i 2020. Ukraina har han ikke bare spurt høflig om hjelp fra, Trump har i tillegg holdt tilbake store tilskudd til militæret deres, midt i deres krig med Russland, for å presse dem til å «spa opp noe».

Dette har imidlertid ikke hjulpet, så i tillegg har Trumps private advokat, Rudy Giuliani, tatt kontakt med tre russere for å få fabrikkert ett eller annet. Disse ble i helgen arrestert, idet de skulle rømme fra USA. Det absolutt sykeste som har kommet frem i den forbindelse er at Giulianis reiser til Russland har blitt betalt av et russisk selskap som heter «Fraud Guaranteed», som oversatt betyr «garantert svindel». Nei, det er ikke kødd.

For hver dag som går, blir det stadig høyere oppslutning for at Trump bør stilles for riksrett. Ikke bare har flere republikanere, deriblant Mitt Romney, gått ut og støttet dette. Også flere reportere på den Trump-tro TV-kanalen Fox News, har sagt seg enige. Den ene av dem, Shep Smith, som har vært i kanalen siden starten, måtte gå denne uka, etter at justisminister Bill Barr hadde et møte med kanalens eier Rupert Murdoch. Barr er for øvrig mannen som hadde hemmelige møter i Italia, på vegne av Trump – nok en gang for å finne noe dritt om Joe Biden.

Trump-historien har alt. Han har bestukket pornoskuespillere for å holde tyst om et forhold mens kona var gravid. Han har en pedofilimistenkte venn som tar livet sitt under mystiske omstendigheter, rett før han skal vitne i saken.

Trump har kommet med nye medisinske teorier om at lyden fra vindkraftanlegg fører til kreft. Til opplysning, fantes det ikke en gang en konspirasjonsteori som hevdet noe så hinsides, på det tidspunktet. Trump har også påstått at raking i skogen kunne forhindret skogbranner i California. Global oppvarming kan det jo ikke være, for ifølge Trump eksisterer det ikke noe slikt.

Jeg håper at et slikt bakteppe gjør det lettere å skjønne hvorfor jeg legger ut hundrevis av saker om temaet på Twitter. Selv om det er mani, er det jaggu ikke rart man blir revet med.

Og når sant skal være sagt – uansett hvor mye jeg hater det Donald Trump gjør som gjennomkorrupt politiker og tarvelig medmenneske, er det en djevel i meg som håper at denne elleville serien aldri tar slutt.