Mobbing er et samfunnsproblem som i sin verste form forårsaker tap av liv. Mobbing er alvorlig på mange plan, men fordi det først og fremst rammer de aller svakeste blant oss. Da må ordet brukes rett, når det behøves.
Jeg har vært heldig som ikke har blitt utsatt for det selv, men husker likevel godt første gang jeg ble eksponert for ordet (jeg er 47), og det var i programmet «Halvsju», ungdomsprogrammet som gikk i timen før Dagsrevyen.
Det var Karin Julsrud og Trond-Viggo Torgersen som var programledere i den første sesongen, i 1979, og de snakket inngående og pedagogisk om ordet, med overtydelige illustrasjonssketsjer der Trond-Viggo som utkledd skolebarn ble liksommobbet.
Kanskje var ordet etablert i offentligheten lenge før, men derfra og ut var det iallfall en del av hverdagsvokabularet i venneflokken og på skolen. Har tenkt mye på det i etterkant, på de jevnaldrende rundt meg som ble åpenlyst mobbet, for et stusslig og fraværende vern de hadde.
Enkeltlærere gjorde sitt, og noen medelever trådte til når det bikket for langt over, men de var stort sett forsvarsløse og, når det kom til stykket, for seg selv med problemene sine.
De ble mobbet for tykke briller, for at de var små eller store, for høye eller for lave, for at de var skolelys eller for at de var skolesvake eller elendige i ballspill. Hadde du en annerledes dialekt eller, enda verre, annen etnisitet i tillegg, var kortene dine elendige.
Samme gjaldt seksuell legning, der vi i 1979 bare var 7 år unna et Norge der homoseksualitet for menn var forbudt ved lov. Transpersoner visste man knapt hva var.
Det var knallhardt der ute for alle slags varianter av minoriteter, for dem som ikke passet inn, eller rettere sagt ikke fikk innpass. Først i 1984 kom kampanjen «Ikke mobb kameraten min», og buttons med den kjente hånden på.
I Ole-Martin Ihles glitrende, og høyst anbefalelsesverdige, bok «Da He-Man kom til Norge – en fortelling om å vokse opp på 80-tallet», skriver han brutalt og inngående om hverdagsmobbinga blant kids på denne tiden, og det var berettiget vondt å kjenne igjen observasjoner, og tenke på hvor mye flinkere man selv burde vært til å stå opp for de mange som av forskjellige grunner ble mobbet.
Dessverre er man ikke like kry av alt. Og sånn er det nok mange av oss som tenker i dag. Hvorfor sto man ikke mer opp for dem som hadde trengt det?
I 2019 har man pirket mer i dette, og det er en mye større bevissthet rundt mobbing. Det er hele 17 år siden daværende statsminister Kjell Magne Bondevik startet historiens første og offentlige kampanje mot mobbing i norsk skole. En nullvisjon var det hårete målet, men han skal ha for at han prøvde, om vi er aldri så langt unna å ha nådd målet.
Og det er masse fotsoldater der ute som fortsatt jobber for de mest utsatte. Fagpersonell fra det offentlige, ildsjeler i diverse fritidssammenhenger og private hverdagshelter og -heltinner som står på for å hjelpe de av oss som trenger den ekstra beskyttelsen, den trygge havna, de våkne og observante blikkene og den omsorgen de ellers ikke ville fått.
Og derfor blir jeg oppriktig rasende, forbanna og oppgitt, i en kakofoni av negative og aggressive følelser, når presumptivt privilegerte folk drar mobbekortet, bare for at de ikke får alt slik de selv vil, og dermed erstatter ordet kritikk med mobbing. Sist ut i rekken av perspektiv- og skamløse folk er en sjaman som føler seg mobbet av norsk presse for at et forlag ikke vil gi ut boka hans.
Sjaman Durek, som er sammen med kronprinsesse Märtha Louise, og en vordende svigersønn til det norske kongeparet, har gitt ut en bok som allerede før den er utgitt, er mottatt med så mye kritikk at forlaget Cappelen Damm har kommet til forsinket fornuft, og dropper å gi den ut.
Boka inneholder påstander som at kjønnssykdommer påføres av ånder, og at de som får kreft har påført lidelsen på seg selv, samt anatomiske kortslutninger om det kvinnelige kjønnsorgan og tirader av annet åndelig visvas, grundig beskrevet i en bokanmeldelse med masse eksempel. Da føler sjamanen seg mobbet og går til angrep på både fagpersonell og anmelder og pressen som sådan.
Det blir bare mer og mer vanlig. Da den godt bemidlete forretningsmannen, og den tidligere skiløperen, Bjørn Dæhlie gikk ut offentlig og sa at formuesskatten er en meningsløs straff mot rike, møtte han forventet kritikk, også fra denne kant. Gunnar Stavrum, ansvarlig redaktør i Nettavisen, mente kritikken var mobbing.
Stein Erik Hagen uttrykte i et intervju med DN at de rike i Norge var blitt en pariakaste, som man bare kan hundse med. Da tidligere statsminister, utenriksminister, stortingspresident, generalsekretær i Europarådet og leder av Nobelkomiteen ble kalt en klovn på Twitter, i en plump tweet fra høyrepolitiker Magnus Thue, gikk storesøsteren hans ut i media og kalte det «regelrett mobbing», og fulgte opp i et innslag på Dagsrevyen med å si at Jagland har vært «mobbet, latterliggjort og forfulgt av kampanjer på de aller styggeste måter».
Jeg kunne doset på med flere eksempler her, men lar det være med de ovennevnte. Det er selvsagt heller ikke slik at det å være rik og/eller besitte makt gjør deg immun mot å bli mobbet.
Men når ordet mobbing vannes ut og devalueres sammen med ord som heksejakt og hatkampanjer osv., er det en språklig forurensing som først og fremst rammer de som rettmessig er i den ulykksalige situasjonen at de faktisk mobbes i det daglige. De som ikke har tilgang til avisenes forsider, Dagsrevyen eller andre vidtrekkende plattformer.
Det var heller ikke denne gjengen Trond-Viggo & co. hadde i tankene for 40 år siden. Og det er fortsatt ikke denne gjengen det haster mest med å hjelpe.
6,6 prosent av ungene og ungdommene i norsk grunnskole sier at de blir mobbet. Det utgjør rundt 50.000 enkeltskjebner. Et par mennesker i hver eneste klasse, mange av dem midt oppi ei reell, eksistensiell og dyptpløyende krise.
Det er disse vi må bli bedre til å se, hjelpe og være snillere med. Ikke fornærmede, lettkrenkede og hårsåre kjendiser hver gang de treffer en fartshump i livet.