Leder:

Noe kan man bare ikke vitse om

Det har skjedd på ny. En komiker har vært så hårreisende i sine kommentarer at noen føler seg krenket. Fy og skam! Her må NRK forte seg å be om unnskyldning, fjerne ham fra lufta eller det som verre er. Noen bør gå.
leder

Stand-up-komiker og NRK-profil Jonis Josef gikk onsdag hardt ut mot «Radioresepsjonen» og programleder Tore Sagen på Instagram. Utgangspunktet var et klipp fra en spalte hvor Bjarte Tjøstheim, Steinar Sagen og Tore Sagen forsøkte å gjøre hverandre så flaue som mulig. Sistnevnte leste i den forbindelse opp en tekst der han blant annet hevdet: «Negre er dårligere mennesker enn hvite, fordi det er kortere tid siden de var jegere og sankere på savannen».

Selv om konteksten er så til de grader gjort rede for, reagerer altså Jonis og mener han bør skamme seg. Kritikken kommer altså ikke fra en 75 år gammel pensjonist fra Bibel-beltet, men en annen komiker.

At Tore Sagen ikke er rasist er fullstendig innlysende. Likevel måtte han etter en landsdekkende rekke fy-rop ut på Twitter og melde: «Til de som skulle være i tvil: jeg er ikke rasist. Jeg synes rasisme og fornektelse av menneskeskapte klimaendringer er noe av det flaueste som finnes». NRK har også gått ut og beklaget.


Kommentar:

Kokettering, slapstick og duckface: Derfor hater jeg fransk film

Når skal franskmennene innse at de bør holde seg til østers og Champagne?


En bar på Lilleaker i Oslo opprettet på slutten av 90-tallet en bok hvor man kunne skrive konklusjonene som ble gjort hver gang noen løste et verdensproblem. Det gjorde at hver gang noen kom inn på et tema som allerede var ihjeldebattert, kunne noen tappe dem på skuldra å si: «Side 43». Dette var et signal om at man for lengst var ferdig med den diskusjonen, og at det ikke var verdt å ta enda en gang.

Kranglene om hva man skal ha lov til å fleipe med skjer så ofte at det for mange år siden burde vært skapt en presedens. Likevel lar vi oss til stadighet dra inn i krenkedebatter knyttet til humor, hvor de samme argumentene blir brukt – igjen og igjen. På tide at noen oppretter en slik bok for offentlige debatter vi er ferdige med.

Argumentene er de samme som sist. Slikt skal ikke vitses om, og sånne ord skal man ikke bruke. Mina Ghabel Lunde summerte bråket opp på følgende måte i en tweet: «Det er på sånne dager, der det står en gjeng til høyre og hyler at Ikea har drept jula mens en annen gjeng har stilt seg opp til venstre og roper at det å le av rasister er rasisme, det er på sånne dager at det virkelig er vanskelig å være menneske og se lyst på fremtiden».

Jeg har lagt merke til at alle som forsvarer Sagen forter seg å legge til: «Jeg syns ikke selv det er morsomt». Hva i all verden har det med saken å gjøre? Hvorvidt man synes noe er morsomt er fullstendig uvesentlig. Jeg synes ikke «Mot i brøstet» er morsomt, men er kjempefan av «The Office». Det er ingen smakskonkurranse. Skulle man kun ha lov til å vitse om noe hvis man bare har «riktig» form for humor? Mitt svar er nei. Man skal ha lov uansett.


Tore Skoglund opprørt over «Du skal høre mye»-reklameparodi: – Jeg hater TV-reklame dypt og inderlig

Orkla mangler folkeskikk mener Tore Skoglund, som nå varsler at han vil engasjere en advokat for å se om selskapet kan ha gjort noe lovstridig.


Jeg er av oppfatningen at ethvert opplyst samfunn må spandere på seg stor takhøyde for hva man skal kunne ytre seg om. Dette bør spesielt gjelde for humor. PFUs største skandale er etter min mening at de felte TV2 på grunn av en sluttmonolog i et Otto Jespersen-program. Den åpenbart satiriske teksten ble dømt på grunn av «jødehets».

Selvsagt var det på kanten av det man betrakter som god familieunderholdning, men hvis vi aldri utfordret disse rammene, ville norsk humor i dag fortsatt vært på Leif Juster-nivå. Det vi syntes var morsomt og vovet midt på 70-tallet, er det på ingen måte i dag. Og jeg tror vi skal være utrolig glade for at verden har beveget seg videre på det området.

På samme måte bør vi prise oss lykkelige over at andre kulturelle uttrykk ikke har samme strenge normene som i Justers storhetstid. Sangen «Fru Johnsen», av Inger Lise Andersen (senere Rypdal), ble i 1968 forbudt på norsk radio, fordi den var så oppviglersk at den hyllet miniskjørtopprøret overfor «tilsynet for høy moral».

Ole I’dole og Beranek fikk på 80-tallet sangene «Ayatollah» og «Dra te helvete» forbudt, for henholdsvis blasfemi og banning/omtaling av narkotikabruk. I dag fremstår forbudene som en smule komisk, selv om sangene i sin samtid ga folk kaffen i vrangstrupen.

Vi må huske at ytringsfrihet ikke er til for å verne om de meningene som er totalt ukontroversielle. Ytringsfrihet er for å verne om meningene man synes er ubehagelige. Man trenger ikke ytringsfrihet for å sikre utsagn om at «alle barn bør ha rett til barnehage» eller at «Norge ikke bør ha atomvåpen», hvis du skjønner hva jeg mener.

Da jeg flyttet til Tromsø i 2015, ble jeg raskt klar over at det ikke var alt man hadde lov til å vitse om. I forbindelse med den første flyktningkrisen på Lesvos, bestemte Nordlys seg for å sende ned journalister for å dekke dette. Jeg har selv jobbet i flyktningleir, og så det snodige i at en lokalavis plutselig skulle dit.

I sakens anledning lirte jeg av meg følgende sleivete Twitter-kommentar: «Akkurat da flyktningkrisen var på det verste for syrerne, bestemte Nordlys seg for å sende ned et reportasjeteam. Har de ikke lidd nok?». Responsen kan du sikkert tenke deg. Folk kunne nesten ikke komme over at noen i en posisjon som min kunne få seg til (det de kalte) å «latterliggjøre» engasjementet. Det tok heller ikke lang tid før jeg var blitt stemplet som «rasist».

Mener fortsatt at mediekritikk i form av slike syrligheter bør være lov, men har senere likevel tenkt meg om to ganger før jeg har latt kommentarer jeg slenger til venner tilkomme offentligheten.

Selv om det har blitt mer fritt frem med henhold til temaer det er lov til å omtale eller vitse om, har det med årene blitt strengere normer for hvilke ord man kan bruke. Jeg er så gammel at jeg i oppveksten brukte ordet «neger» for å beskrive en farget person. Jeg har senere giftet meg med en svart kvinne, og har tre barn som omtales som svarte eller fargede. Og ettersom jeg så åpenbart ikke mener noe nedsettende med det, tenkte jeg lenge at det var innafor for meg å bruke ordet «neger», sånn på fleip.

Jeg har imidlertid blitt nødt til å slutte å vitse om slikt, eller bruke ordet i offentligheten. Dette er ikke fordi jeg innser at jeg tok feil, men fordi jeg alltid ender opp med å måtte forklare så mye for å forhindre tsunamien av beskyldninger. Vitser som må forklares, er ikke morsomme. Noen vil selvsagt hevde at jeg uansett ikke er morsom, og de har muligens et poeng.

I alle tilfeller vil jeg hevde retten til dem som faktisk er det til å vitse i vei. Til og med om de bruker ordet «neger».