«Jeg måtte ut av det», kunne en rekke medier sitere Trond Giske på fredag, da han deltok på mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø.

VG, TV2, Trønder-Avisa, Stavanger Aftenblad og mange andre brukte den samme overskriften. En NTB-sak med samme tittel gjorde at den ble plukket opp og spredt landet rundt, herunder også i herværende avis.

Googler du utsagnet finner du mer eller mindre hele porteføljen av norske medier som gjengir Giskes forklaring på den vonde tiden, da mediepresset angivelig ble så voldsomt at han bare måtte trekke seg fra sine verv, både som nestleder av Ap og leder av Aps finansfraksjon. Dagbladet smurte sågar til med den bisarre tittelen «Derfor sykmeldte jeg meg», som om han var sin egen lege.

«Var det pressen som felte deg?», spurte moderator Anki Gerhardsen innledningsvis i det voldsomt forhåndsomtalte intervjuet med Giske.

Hans fulle svar var som følger: «Det får vi nok ikke svaret på. Men det var pressen som fikk meg til å trekke meg 7. januar. Det var ikke mulig å stå i det lenger. Jeg måtte ut av det. Det var ikke egentlig et valg. Det var helt nødvendig slik situasjonen var», sukket han oppgitt og molefonken.

Det var altså mediene som var grunnen til at Trond Giske trakk seg som nestleder. Det er i hvert fall det Giske selv ønsker at skal henge ved denne saken og hans eget politiske ettermæle. At det ikke stemmer er en annen sak, og det er sannelig bedrøvelig at han får sitte og si dette helt uimotsagt foran en moderator og, ikke minst, flere hundre journalister. Hele den kollektive hukommelsen imploderte åpenbart i hysteriet rundt Giskes mediegjenoppstandelse.

Det er nesten så man mistenker Giske for å være en politisk ringrev med spisskompetanse i å håndtere media. Hvis derimot noen hadde orket å forberede seg, enn si gjort litt research etter uttalelsene, og før man skrev det ned og publiserte det, ville de kunne konfrontert Giske med dette, at det overhodet ikke var pressen som fikk ham til å trekke seg. Og vær så snill å holde Bar Vulkan-saken unna dette. Den kom over et år etterpå, og flere måneder etter Giske hadde fått avslag på en ny behandling av varslingssakene mot seg.

Det var partileder Jonas Gahr Støre som spesifikt ba Giske om å trekke seg. Ikke fordi medietrøkket ble for sterkt. Ikke fordi han var bekymret for Giske. Men fordi det forelå et betydelig antall varsler mot ham, hvorav to av varslerne sto frem under fullt navn, som var direkte knyttet til seksuell trakassering, upassende oppførsel og brudd på partiets interne retningslinjer.

Det er dette som er den reelle historien om Giske, hvorfor han i løpet av noen hektiske uker fra julestria i 2017 til januar 2018 gikk fra å være en potensiell statsministerkandidat i Norges største parti, til å være redusert til en ordinær stortingsrepresentant uten ei eneste hånd på rattet til partiets ledelse.

Det var sikkert både forsmedelig og ynkelig å bli politisk vingeklippet i full offentlighet, og det vanvittige antall oppslag i alle medier var helt sikkert både krevende og vanskelig å skjønne for de fleste av oss. Men folk må likevel ikke la seg forlede til å tro at det er Giske som er offeret her.

Grunnen til at det ble en mediestorm var nettopp fordi han hadde så mye formell og uformell makt, at han var så profilert og at han helt uavhengig av varslingssakene var en reell kjendis. Når du da blir fratatt den reelle makta, fordi du har gjort noe som er så drøyt at din egen sjef ikke vil ha deg med i toppledelsen, er det ikke til å unngå at pressen omtaler det massivt. Og da blir all oppmerksomheten selvsagt en belastning.

Da er det bokstavelig talt maktpåliggende å understreke at Giske ikke er den som har betalt den høyeste prisen her. To av varslerne valgte altså til slutt å stå frem offentlig, noe som har kostet dem dyrt. Ikke ønsket de oppmerksomheten fra Giske i utgangspunktet. Ikke ønsket de oppmerksomheten og medietrøkket som fulgte. Ikke hadde de noen verdens ting å vinne på det personlig. Tvert imot.

Giske har i siste runde heller ikke beklaget sin egen oppførsel annet enn ved å beklage at noe han har gjort kan ha blitt oppfattet som beklagelig. Som han sa i Dagsnytt 18: «Jeg beklager at folk har opplevd møtet med meg som beklagelig». Han ber ikke om unnskyldning for noe han har gjort, men for hvordan det kan ha blitt oppfattet.

Skjermdump fra NRK

Dermed viser Giske at han overhodet ikke har tenkt å gi seg. Kona hans slapp også nylig ei bok, der varslernes versjoner av historiene trekkes kraftig i tvil, fra situasjoner der forfatteren selv ikke var til stede. På grunn av dette har varslerne igjen blitt slept inn i medias søkelys, fordi de har følt seg tvunget til å minne på om hva hele denne saken handler om.

Da ingen av varslerne ble invitert inn i Svarte Natta-debatten, valgte Kvinnenettverket i Troms Arbeiderparti og Forum Arbeiderlag å arrangere et alternativt arrangement, der blant varsleren Sunniva Andreassen snakket rolig og bestemt om hvordan det har vært å stå midt i dette. Hun trakk seg også ut av politikken som følge av sakene varslingene handler om.

«Ap-kvinner på ville veier» var svaret de fikk i en usignert leder i Nordlys, der kvinnene refses for «manglende evne til prinsipiell refleksjon rundt pressens samfunnsrolle», for å «innskrenke ytringsrommet» og attpåtil for å «sette ytringsfriheten under press». Hilsen avisa med slagordet «Der tiltrengtes et blad som vil være en ærlig talsmann for smaafolks kår».

I den nevnte sendingen til Dagsnytt 18 var både Andreassen og Giske deltagere. Andreassen nevnte ikke Giske ved navn en eneste gang, men snakket konkret om hvor mye dette har kostet, hvor skremmende det er når medietrykket er på sitt hardeste og hvor lite, om noe, hun selv har tjent på å stå frem.

Deretter snakket hun bestemt og prinsipielt om maktmisbruk, hvor viktig det er å ta tak i det i samfunnet, enten det gjelder misbruk av lederposisjoner i politikken og arbeidslivet, eller det gjelder misbruk av systemmakt, slik den vi har sett i NAV-skandalen.

Giske-saken har kostet Ap tapet av en svært dyktig politiker. De kunne virkelig trengt Sunniva Andreassen i sine rekker nå.