Det er sannelig ikke mye igjen av den norske standhaftigheten. Nå er vi redd alt som ikke er som det var. Som en president sikkert ville sagt det: Det er trist. Veldig, veldig trist.
Den norske trassheten, den som gjorde at vi en gang hadde konger som ikke bare klippet snorer, men som flekket tenner og talte selv paven imot.
Det fryktinngytende, norske imaget skapt for over tusen år siden, av hardbalne vikinger som dro verden rundt og erobret, plyndret og herjet.
Leiv Eriksson, som seilte over Atlanteren til Amerika fem hundre år før den italienske pingla Christofer Columbus fikk internasjonal applaus for det samme.
Kystfolket, det beintøffe, furet værbitte kystfolket, som beit seg fast i holmer og skjær, som trosset uvær, is, snø og vinterstormer for å høste av havet. Seige bønder som dyrket poteter, gulrøtter og sure epler på karrig jord med telespreng, og som jagde ulven til skogs med en kjepp.
Arvingene, sønnene og døtrene etter Olav Tryggvason og Olav Haraldsson, disse rav bankende gærne mannfolkene som kristnet Norge med sverd i hånd. Det var virkelig ingen snikkristenfisering av den, den gang, importerte religionen fra Midtøsten.
Nei, her var det beinhårde bud, tvang og vold som var medisinen, der Tor og Odin ble pælmet på havet, til fordel for troen på den allmektige Gud, hans sønn Jesus og Den hellige ånd. Nye impulser fra utlandet ble regelrett prakket på folk av Han Stat. De skal være glad det ikke eksisterte sosiale medier på den tid. Tore Hund hadde sikkert vært Norges sinteste sinnablogger.
Nansen, Johansen, Amundsen - Wanny Woldstad og Henry Rudi. De uredde nordmennene som utforsket Arktis og Antarktis, som slepte vaklevorne trekjelker over islagte øder, slo i hjel isbjørner og fanget enorme kvaler med bare nevene, spiste hunder – med stålis som eneste krydder – og plantet det norske flagget der ingen mennesker før hadde satt sine bein.
Norge, kjempers fødeland. Nasjonen som brøt seg løs fra tidligere imperialister som Danmark og Sverige, som trosset fremmed kongemakt, lagde sin egen grunnlov og kjempet seg ut av nabolandenes klamme grep og reiste seg opp og frem mot egen selvstendighet, med høvedsmenn og -kvinner som Wergeland, Collet, Ibsen, Bjørnson og Grieg som kulturelle hærførere.
Landet som reiste seg etter fem års okkupasjon fra nazistene, og som nektet å la det mektige Sovjetunionen ta landområder fra oss. Den sterke nasjonen som viste fingeren til digre, amerikanske og britiske petroleumsgiganter, som tok eierskap i egen oljerikdom og bygget enorme formuer, slettet all gjeld og ble verdens rikeste og beste land å bo i.
Idrettsheltene som gjorde rent bord og skremte livskiten av konkurrentene. Fra Johan Grøttumsbråten, Ivar Ballangrud, Sonja Henie, Wirkola og Hjallis – til Kjus og Aamodt, Bjørgen og Bjørndalen. Og Sigurd Rushfeldt.
Og da har jeg ikke nevnt verken a-ha, Jahn Teigen, Wenche Myhre, Martin Schanche eller The Pussycats. Men dere skjønner tegninga. Dette er ikke en nasjon man kødder med. Fordi vi ikke lar oss kødde med. Vi står han heller av og vi slår de andre rød, hvite og blå ned i både støvler, mokkasiner og finsko. For vi er Norge.
Med dette bakteppet skulle en tro at den jevne nordmann, og det kollektive Norge, hadde brukbart med selvtillit. At vi ikke lar oss skremme så lett, at vi holder på med vårt og lar de andre seile sin egen sjø. For vi lever i et Norge som har dratt seg opp og bort fra både fattigdom og undertrykkelse til rikdom og selvstendighet.
Og på veien har vi tatt verden til oss. Akkurat som vi alltid, helt tilbake til vikingtiden, tok til oss både krydder, matskikker, byggeteknikker, religion og kjærkommen utspeing av det kollektive genbassenget, og senere ny teknologi og kulturelle utrykk gjennom utenlandsk film, popmusikk, dans, tegneserier, humor, idrett og politikk.
Et forholdsvis lite land, med ei enorm kyststripe, har blitt eksponert for andre smaker og skikker helt siden vi lagde båter og begynte å orientere oss utenfor egne grenser. I retur har vi jevnt og trutt sluppet annet inn. Hvis ikke hadde vi fortsatt sittet her, sånn passelig degenererte, og spist fårikål – uten pepper – og lepjet i oss mjød og sopp og slått hverandre i hodet i berserkfylla.
Verden slutter heller ikke å påvirke oss. Nå har vi også importert det amerikanske fenomenet «war on christmas», ideen om at den tradisjonelle jula spesielt, og våre såkalt vestlige verdier generelt, er under hardt press, at vår kultur er regelrett truet.
Første fenomen ut var den påtatte panikken, det selvpåførte raseriet og den bevisst overdrevne oppstandelsen over at IKEA hadde tenkt å avlyse jula, på grunn av at ordet «vinterfest» hadde blitt brukt noen steder, i stedet for det tradisjonelle «jul». At det heller ikke stemte satte likevel ingen demper på den påtatte panikken om at nå kommer det noen og tar den svenske IKEA-jula fra Norge.
Dette var bare startskuddet for hva som skulle komme. Nå var det også et julebord uten kjøtt i Bergen som hisset opp Bård Hoksrud (Frp) og Sylvi Listhaug (Frp). Partihestene fra partiet mot offentlig og annen innblanding var i harnisk over at noen ikke ville spise tradisjonell julemat med svine- og fårekjøtt, som de selv ville ha gjort. At de selv ikke skulle delta på julebordet var ikke nøye. Her skulle uansett ingen komme å tvinge på oss kjøtt- og juleskam.
Frp har bedrevet denne krigen i noen år nå. Men nå hiver flere seg på. Først KrF, med en ny partileder som virkelig er dritredd på våre vestlige verdiers vegne. Det kan jo være lett å skjønne at desperasjonen tar deg, når meningsmålingene gir partiet ditt så få prosent at det ikke engang ville gått som lettøl, om man skulle drikke det. Å føle at ens egne verdier står for fall når oppslutningen desimeres til politisk Brigg, er både forståelig og ikke så rent lite ynkelig.
Da er det verre, og desto mer forstemmende, å se at Høyre kaster seg på den samme bølgen. Der er det nok at noen besteforeldre i harnisk ringer Telemarksavisa, som videre tenner fyr på juletreet ved å hevde at en skole nekter barna å bruke ordet jul. Nasjonale politikere som Olaug Bollestad (KrF) og Jon Helgheim (Frp) tok til sosiale medier med sin frykt. Nå kommer noen og tar fra oss jula, var gjennomgangstonen.
Høyre lot seg inspirere, og gikk ut på sin offentlige Facebook-konto og sa at det må da være lov å si julemat og juleball. Som jo er lov å si her til lands, noe både nevnte Facebook-post og denne kommentaren ettertrykkelig beviser. Bare se her: Juleball! Juleball! Juleball! Julemat! Julemat! Julemat! Se, det er kjempelov både å si og skrive, i det frie Norge.
At kommentarfeltet tok fyr var intet sjokk. Ei heller at muslimene fikk skylden. At det faktisk skyldtes hensynet til noen barn fra den kristne sekten Jehovas vitner, var nå en annen sak. Det er kjedelig med faktasjekk, når man øyner muligheten til å spre splittelse, raseri og hat i den søte juletid.
Lite er mer forenende enn ideen om en felles trussel fra utsiden, om den er aldri så konstruert og feilaktig. Så får det heller være at det julebudskapet de forfekter å slå kringvern om forteller noe helt annet.
Ha en fortsatt fredelig, harmonisk og velsignet adventstid, alle sammen.