At fridagene ikke bare åpner for fråtsing og hedonistiske orgier i mat og overforbruk, det er jo også en del av jula, men at man indirekte trykker livet litt på pause og tenker. Jula er ei kjærkommen tid for å stoppe opp og tenke. Jula er ei fin tid å minnes de døde.

Da jeg vokste opp, var det å dra på kirkegården julaften en fast tradisjon like sterk, naturlig og ufravikelig som Donald på TV, ribbe og den uutholdelige ventetiden mellom middag og gaveåpning. På ettermiddagen dro alltid broder’n og jeg sammen med pappa på kirkegården for å legge ned krans og tenne lys på grava til farmor og farfar. Mamma var hjemme og passet ribba med årvåkent blikk.

Farfar hadde vært død siden 1949, farmor siden 1972. De hadde ei felles grav, med samme gravstein. Gravsteinen var og er av det tradisjonelle slaget, og skilte seg ikke nevneverdig ut fra dem som sto rundt. Men det var jo vår grav, så jeg syntes den var veldig stilig og ditto spesiell.

Var det mye snø, måtte vi måke plass til kransen, som vi alltid bandt fast rundt gravsteinen med hyssing, så den ikke skulle blåse bort i vinterstormene, og så den ble liggende foran, uten å skjule for inskripsjonene på steinen. Det var viktig. Broder’n husket farmor, men jeg møtte henne aldri. Farfar hadde pappa selv bare vage minner om, samt noen få bilder av. Arne og Berit. Lærer og telegrafist. Halve opphavet vårt.

Det var som regel pappa som sto for knytingen av hyssingen, det kunne jo være både surt og kaldt på kirkegården i slutten av desember. Men vi var nå med, og hjalp til med å børste snø og skrape is av toppen på gravsteinen. Foreldrene mine var ikke religiøse, men jeg husker seansen som noe sakralt og høytidelig åkkesom. At det hvilte ei helt spesiell stemning der vi gutta fra to generasjoner sto og stelte på minnesmerket etter vårt opphav på farssiden ytterligere en generasjon tilbake, med navnene til ekteparet som begge bar samme etternavn som oss.

Vi tente lys som vi satte i små kupler som skjulte for vinden, så det skulle brenne helt ned. I mørketiden var det så fint der på kirkegården. Alle lysene som brant til ære for dem som hadde gått foran oss og skapt historie og ført slekter videre. Jeg likte å være der på julaften. Det var noe neddempet, saktegående og avslappet over hele området, som om alt stresset om gaver og mat og logistikk var skjøvet til side for en stakket stund.

Folk gikk rolig rundt. Alle hilste vennlig på hverandre, men mest nonverbalt, at man bare møtte blikkene til hverandre og nikket forsiktig, i et slags gjensidig, omforent ritual. Det var ikke anledningen for småsnakk og passiar. Alle hadde sitt å gjøre, men vi var der i felles ærend, så et slags underlig kollektiv lå likevel i luften.

Jula 1990 var det kommet en gravstein til, ved siden farmor og farfars. Der sto navnet til pappa, og et «Takk for alt du var». Den var veldig stilig og ditto spesiell. Denne gangen var mamma sammen med broder’n og meg. Husker det som ganske heftig, men fint åkkesom.

Nå var pappa altfor ung, knappe 46 år som han rakk å bli. Det er dessverre ikke unikt. Kirkegårdene har jo en rekke graver som viser folk som døde så altfor tidlig, men uansett hvor gamle de som har navnene sine på gravsteinene rakk å bli, har det vært noen heftige runder der for de etterlatte.

Den første jula etter man har mistet noen man er glad i, noen som sto oss nært, noen som rommet og tok plass i livene våre, som har gjort oss til de vi er, er alltid utfordrende. Jeg har aldri brukt å lese dødsannonsene i avisene særlig nøye. Men man ser dem jo, når man blafrer seg mot slutten av avisa. I dag er det sosiale medier som har tatt over mye av funksjonen.

Når det nærmer seg jul, er det derfor mange som bruker anledningen til å skrive fine ord om de som av forskjellige grunner har ramlet fra, forlatt oss, dødd. Det er fint, synes jeg. Da jeg nylig skrev en sak om musikkartister som har dødd fra oss i det tiåret vi nå forlater, ble jeg selv nok en gang fylt med dette vemodet, denne ettertenksomme tristessen som fyller en når de døde minnes.

For blant celebre og internasjonalt anerkjente navn, var det også noen gode venner – fjerne og nære – som måtte nevnes. Jackie. Morten. Henry. Andrew. Fred. Robert. Per Eirik. Kikk. Og flere andre. Fine folk som på hvert sitt vis var unike og fylte livene våre med mer meningsfullt innhold enn om de ikke hadde vært der. Jeg savner alle.

Det dør cirka 40 000 mennesker i Norge hvert år. Det er en like naturlig del av livet som antall fødsler. Dette betyr at det også er mange hundre tusen pårørende som hvert år går inn i jula med ekstra mye savn, med tomrom som aldri vil fylles, med sorg og noen dager som nok vil føles ekstra utfordrende akkurat i denne runden. Med tiden blir man bedre på å takle det. Det blir litt enklere, det føles bare ikke sånn de første og mest krevende gangene.

Og nye fødes og kommer til, og de får servert historier og anekdoter om navnene som er risset i steinene. Slik bindes slekter og vennskap videre. Sorgen og savnet kapsles inn av tente lys, klemmer og omtanke for hverandre.

Jeg tenner et imaginært lys inni meg, for dere alle sammen. Og så tenner jeg ett til, for alle de som ikke er blant oss lenger, men som har preget livene våre, som vil fortsette å gjøre det, og som vi aldri glemmer.

Ha ei god jul, folkens. Vær snille med hverandre.