iTromsø mener:

Limet og urverket i kulturlivet

Vi er allerede godt i gang med festivalene i Tromsø. Forrige uke snudde TIFF byen på hodet, og nå er det Nordlysfestivalen som setter sitt preg. Disse to har i en årrekke markert startskuddet på festivalsesongen, men de er langt fra de eneste.

FRIVILLIGHET: Uten de frivillige stopper Kultur-Norge. Her fra TIFF 2018. Foto: Kjetil Vik 

leder

Det er et imponerende antall festivaler i hele regionen for enhver smak, spredt utover i både geografi, sjanger og størrelse. Noen bukker under og forsvinner, mens nye aktører kommer til.

Det snakkes mye om hva disse festivalene genererer av penger i det lokale næringslivet der de arrangeres. Det er riktig, ikke minst på småsteder som opplever mangedobling av innbyggertall med påfølgende omsetning og vekst for det lokale næringslivet.

Men også her i Tromsø er festivalaktiviteten noe som genererer masse næringsvirksomhet og penger. Buktafestivalen, Rakettnatt, Nordlysfestivalen, Insomniafestivalen, nevnte TIFF og Nordlysfestivalen, og flere andre er for lengst kjent langt utenfor by- og landegrenser, men dette er bare noen få av ei lang rekke festivaler.

Entreprenørene og gründerne som står bak de forskjellige festivalene er således viktige aktører. Kreative, skapende og energiske mennesker som ofrer både fritid, helse og familieliv for å skape noe vi alle kan ta del i. Noen setter sågar privatøkonomien sin inn som risiko. Uten de modige folkene, som tør å tenke nye tanker, hadde hele kulturlivet vært betydelig fattigere.


iTromsø mener:

«Applaus til de frivillige!»

iTromsø hyller alle de frivillige som bidrar til å skape kulturopplevelser.



Likevel er det viktig ikke å glemme at det er den uvurderlige innsatsen fra de mange tusen frivillige som er selve grunnen og fjellet i Festival-Norge. Hvert år tropper det opp tusenvis i alle aldre som jobber gratis for at vi andre skal kunne gå på festival og nyte det kulturelle innholdet.

Det lages mat, kokes kaffe, skjenkes øl og brus, rigges scener, plukkes søppel, snekres, bæres, loses køer, plastres og passes på. Et estimert budsjett over hva de frivillige bidrar med i gratis arbeidskraft gir således noen ufattelige høye tall, penger festivalene ikke ville hatt mulighet til å betale i form av ordinær lønn.

Og de frivillige får tilbake festivalpass, gratis mat og den verdifulle erfaringen det er å jobbe i et kollektiv, der dugnadsånden er den gjennomgående kraften. Vennskap blir stiftet og CV-er utvides.

At Kultur-Norge stopper uten de frivillige er derfor en klisjé med et reelt innhold. Derfor kan det også være på sin plass å klappe de frivillige på skuldra og gi dem den takk de fortjener. Uten dem ville festivalene vært en umulighet.