Reprisekåseri:

Fine viner så det griner

leder

Jeg var en gang på foredrag med den kjente, svenske professoren Hans Rosling, hvor han fortalte at naboen hans kunne gjenkjenne 500 viner bare på smak. For ham selv fantes det bare to viner – rød og hvit.

Naboen kjente imidlertid bare til to typer land – i-land og u-land – mens Rosling kjente absolutt alle nyansene, og visste at land fantes i flere hundre varianter. Våre velstandsvaner har gjort oss nærsynte, lød professorens underliggende budskap, men om jeg var aldri så enig, klarte jeg ikke å unngå å la meg imponere over denne naboens fintunede smaksløker.

Selv har jeg drukket vin siden ett år før jeg hadde lov til det, men klarer likevel til nød å skille ut de italienske – vel å merke hvis det er av Amarone- eller Ripasso-typene. Det er mulig at tilnærmingen min opp gjennom ikke har vært vitenskapelig nok, eller kanskje er tungen blitt besudlet av for mye Hubba Bubba og Tyrkisk Pepper i ungdommen?


Kommentaren

Vi trenger et opprør mot alt vi ikke liker

Dette er et generelt opprør mot all slags hysteri, men særlig det latterlige hysteriet som er tuftet på kunnskap og forskning. For nå har denne naive underdanigheten for utdannelse og dannelse gått for langt.


Men om jeg er aldri så mye dilettant på området, tilhører jeg fortsatt dem som forsøker å forgylle min ellers så ordinære tilværelse med litt smaksnerderi på drikkefronten. Fra jeg helte i meg min første flaske Black Tower, føler jeg nemlig at vindrikkingen fikk en høyere verdi med en gang jeg kom over noe som smakte ørlitegrann bedre.

På samme måte som valgene på restaurant har gått fra burger og wienerschnitzel til foie gras og ceviche, har også drikkevalgene inntatt mer avanserte former. Dette har ikke nødvendigvis med økonomi å gjøre.

Selv i studietiden aspirerte vi til finere vaner, og arrangerte whisky-festivaler, om vi var aldri så fattige. Kunnskapene var imidlertid «sådär», for ett av årene tok noen med billigmerket Upper Ten, som i fyllevirvaret ble kåret til beste merket i blindtest. Neste år ble det innført forbud mot de aller billigste whiskyene, slik at vi unngikk lignende pinligheter.


Lørdagskåseriet:

Verden blir mindre, sies det

Med det sikter man vanligvis til at det nå er mulig å reise raskere og enklere fra land til land, og at moderne massemedier fører verden stadig nærmere oss.


Egon er den mest populære restaurantkjeden i landet, men likevel ikke et sted jeg ville funnet på å besøke. Jeg vil kanskje gå så langt som å si at det er et sted jeg helst ikke vil bli sett, hvis jeg skal være dønn ærlig. Hvorfor det er slik, har ikke noen rasjonell forklaring ut fra normale vurderingskriterier. Ikke vet jeg hvordan maten smaker der, ettersom det er over 10 år siden jeg sist besøkte en Egon-restaurant, ikke vet jeg hva det koster og jeg er neimen ikke sikker på om interiøret har blitt totalforandret siden sist jeg gjorde en visitt.

Så vidt jeg kan skjønne, er det ingen annen forklaring enn rent snobberi fra min side. Jeg er anser meg bare ikke som en Egon-gjest, og da kan maten være «hur god eller hur billig som helst». På samme måte er det med enkelte typer alkoholmerker.

På midten av 80-tallet var en magnumflaske med champagne noe man skulle sprette hvis man ville strø glans over seg selv og sine venner. Jeg husker at de på Ottos på Finnsnes hadde lagd små plaketter med navn på alle som hadde slått på stortromma og kjøpt én. De som hadde gjort det ble betraktet som storkarer da, men ble ansett som «urharry» få år senere. Ikke bare av åndssnobber som meg, men etter hvert også av alle.

Da man kom til 90-tallet hadde alle utestedene for lengst skrudd ned magnumplakettene. I dag har det gått så langt at selv det å bestille champagne luktet av harryskap. Om det er aldri så godt, vil de mest selvbevisste be om en prosecco eller en crémant i dag – selv om det strengt tatt smaker det samme som champis. De vil nemlig ikke ha på seg at de er «sånn».


Cognac var i flere tiår velstandssymbolet over alle, og var man riktig velstående, skulle det være av merket Hardy. «En Hardy Cognac Noces D’Or Sublime, takk», kunne jeg stolt bestille en gang jeg hadde fått overraskende mye igjen på skatten. Husker at det var – av mangel på ekspertbetegnelser – svært godt. I dag ville jeg måtte drukket min Hardy i smug.

Hvis man skal flotte seg med brun sprit nå til dags, er det calvados, vellagret grappa, marc og dyr tequila som gjelder, ifølge mine mer sofistikerte venner. Selv armagnac, som overtok tronen etter cognac’en, har opplevd å havne i bunken for «fordums populær eliksir».

Det ironiske er at akevitt og gin, som var symbolet på rotbløytefylla i tidligere tider, nå har kommet til heder og ære igjen. Gin’en er gjerne med agurk, for fint skal det være, men det er like fullt gin. Og selv om god, gammeldags Hendrick’s kan passere, er det helst lokale giner man bør gripe etter for å imponere. Harahorn fra Grimstad er bestselgeren på polet i øyeblikket.

Ifølge spritekspert Jon Bertelsen, er tommelfingerregelen når det gjelder drikkekultur at «du drikker ikke det faren din drakk». Hans teori er at vi søker det å nyte den virkelig gode smaken, ikke havne på snørrfylla, som dem. Det vi glemmer, ifølge ham, er selvsagt at fedregenerasjonen sikkert også var på søk etter «den gode smaken», men som en bieffekt ble dritings. Slik vi også blir det. Og slik fortsetter misforståelsen å skape nye drikkemønstre – generasjon etter generasjon.


Kommentar

I år skal jeg komme i form

Jeg skjønner godt at jeg ikke fikk det til i fjor. Da var jeg jo ikke motivert.


Når vi snakker om endring i drikkemønster, gikk jeg selv gjennom en drastisk forvandling gjennom mine fem år i England. Da jeg flyttet dit, var det vanligste i Norge at man rakte en finger i været, som betød at bartenderen tappet deg det engelskmennene kaller «lager».

Etter hvert som jeg ble kjent med pubenes hinsides store utvalg, beveget jeg meg så over til å drikke «bitter» eller «stout», før jeg bega meg ut på å teste alt som måtte finnes av «ale». Men etter en runde via selvbrygget, undergjæret surøl var det akkurat som om kroppen ville tilbake til utgangspunktet. Og for å være helt ærlig, er det lite som topper det jeg får når jeg nå igjen bare rekker fingeren i været. «En gang «lager»-arbeider, alltid «lager»-arbeider», som kompisen min oppsummerte.

En annen observasjon jeg har gjort meg er at all denne resonneringen rundt alkohol kan frembringe enorm drikkelyst hos et menneske, så nært inn mot helgen. Spørsmålet blir bare hva man skal gå for – Black Tower eller Upper Ten?

Kåseriet ble første gang publisert 16. november 2018.