Kåseriet

Det er ikke morsomt lenger – men det er ikke håpløst heller

Om bomberom, hamstring og kollektiv frykt.
leder

Før jul hadde kona ryddet i kjellerboden, og nye hyllesystemer var kjøpt inn. Bedre utnytting av plass og en oppgradering av hjemlig logistikk. Det er jo alltid slik at det ene rommet i huset blir en slags mellomlagringsplass for alt man ikke vil kaste, men samtidig ikke trenger. Så det må oppgraderes, og er man heldig gir det nye bruksområder.

Vi er ikke så gode til å handle mat på salg, og til tross for gjentatt enighet om å handle én dag i uka, glir vi alltid over i ustrukturert dag-til-dag-handling. For en måneds tid siden var det salg på diverse matvarer, og vi krummet nakkene for en seriøs hamstring av varer vi uansett bruker mye av. Makrell i tomat, hermetiske tomater, kokosmelk, chilibønner, kaffebønner osv. Vet ikke om vi sparte så mye, men det var kult å stable opp matvarene i de nye hyllene.

Det var da assosiasjonene til 70- og 80-tallet kom. At en «matbod» var vanlig. Der stod syltetøy og ripsgelé, hermetisk champignon (jeg så ikke fersk før lenge etter jeg flyttet hjemmefra) og annen mat på metallbokser, samt brett med sånn Nora-appelsinjuice som var umulig å åpne og skjenke fra uten at halve innholdet havnet utenfor glasset. Poteter og gulrøtter lå også i sine respektive kasser, med konserverende lag med jord utpå skallet. Og på høsten var det også epler der.

Vi pleide stundom også å ha ei skinke eller et fenalår hengende, tullet inn i et stykke tøy. For ikke å glemme noen rader med klissete, søt og hjemmelaget hvitvin tappet på brukte Liebfraumilch-flasker, vin man etter all sannsynlighet ble kvalm av lenge før man ble full. Men det var billig og det gjorde, som jeg skjønte da jeg sent i tenårene begynte å «låne» av lageret, nytten.

Jeg likte lukten inne på den svale matboden, hvordan duftene fra emballasje og mat blandet seg og krøp inn i nesa. Også var det noe trygt med det, all maten som stod der. For den gang bar vi jo alle i oss en mild, kollektiv angst for krig, i verste fall en atomkrig. Og da var det greit å ha et forråd av mat der inne.

På slutten 70-tallet var det bare litt over tretti år siden andre verdenskrig. Vi var nærmere den store krigen i tid enn vi var tiden vi nå lever i. Atomvåpen var allerede tatt i bruk, og det var igangsatt et spinnvilt våpenkappløp mellom supermaktene, der de satt på våpenarsenal så store at jorda og alt liv kunne forsvinne på få timer.

Overalt rundt om var det bomberom. På Fauske i Nordland, der jeg bodde, var det små grendeskoler rundt om i kommunen, der småtasser gikk sammen i lag med andre småtasser fra eget nærområde. I alle kjellerne var det bomberom. De hadde svære betongdører med enorme hengsler og lukkehåndtak i massivt stål. Vi visste alle hva det var og hva det skulle brukes til.

Jeg husker det som relativt ofte at det hylte massivt fra sivilforsvarets alarmer, der man møtte løpe inn i ordnede former og vente inne i bomberommet til det var ferdig. Det var nesten litt spennende, om jeg husker rett.

Vi levde i et fritt og fredelig land, men hadde likevel en jevnlig og åndelig kontakt med apokalypsen. Jeg skal ikke si at vi ble nevneverdig bedre mennesker av det, men det var annerledes. Verdens farer og trusler føltes nærmere enn i dag.

Etter hvert som årene gikk, likestillingen vokste frem, oljemilliardene rant inn og Norge ble tiltagende rikere, nedrustningsprogram ble inngått mellom supermaktene, jernteppet falt og verden gikk fremover, ble både den fysiske, tidsmessige og åndelige distansen til så vel andre verdenskrig som en altutslettende atomkrig vagere og fjernere.

Bomberommene ble de nye roterommene i sine respektive bygninger og vi ble generelt mindre opptatt av apokalypsen. Elendigheten ble stadig fjernere, for de fleste av oss iallfall.

Det var noe greier med hiv og aids og miljøødeleggelser som sørget for å holde angsten på et minimum, men verden føltes utvilsomt tryggere, som den også var. Folk reiste mer, verden ble mindre og flere nordmenn fikk smaken på mer enn tradisjonell sikringskost, og ferske og eksotiske grønnsaker og frukter var plutselig å finne i butikk.

Parallelt ble matbutikkene stadig større og flere, og med betydelig billigere mat i hyllene. I 1980 brukte vi i snitt hver femte krone på mat og ikke-alkoholholdige drikkevarer i Norge. I dag er det bare 11 prosent. Rent kjøtt, som før var regelrett dyrt, brukes nå som prisnedsatte lokkevarer til å jage sultne og kjøpelystne nordmenn inn i butikker.

Mens vår egen velferd og trygghet har vokst, har vi samtidig kunnet følge med på uro og faenskap i andre deler av verden, på trygg avstand. Sult- og flomkatastrofer, epidemier, jordskjelv, skogbranner, kriger og mennesker på flukt fra sine hjem og sine land. Det offentlige ordskiftet har dreid seg om hvor mye vi skal hjelpe, hvor mange vi skal hjelpe og hvor nært vi skal slippe elendigheten inn på oss. Det valget har vi ikke nå.

Nå har den kommet hit av seg selv, i en helt ny form, og vi må bestemme hvordan vi skal deale med den, ikke om vi skal gjøre det. Fra de første meldingene om et virus så langt unna som i Kina (dit man kom om man gravde seg gjennom jordkloden fra Norge, som man ble fortalt), via kjapt ihjeltygde vitser i sosiale medier om det meksikanske Corona-ølet, har vi kjapt kommet dithen at hele landet er i kriseberedskap. Det er ikke morsomt lenger.

De av oss som kan sitter hjemme og jobber, i selvpåført, føre-var-isolasjon, der man trykkes sammen og tvinges til å transformere kvantitetstid til kvalitetstid. Jeg bor i et hus med selskap av to andre. Vi har to inntekter, og det er nok mat i både fryser, kjøleskap og en nyryddet bod. Vi er heldige.

Tekniske hjelpemidler gjør sågar at vi kan holde kontakten med foreldre andre steder i landet. Vi har en nasjonalforsamling og lokale myndigheter som er på jobb for oss. Regjeringen jobber på spreng.

Helsearbeidere står på og jobber for livet for andres liv. Statsministeren holder pressekonferanse for barn. Barn som har det godt blir bedt om å ringe eller melde de som ikke har det så greit. Det er ikke bekmørkt alt heller.

Det er nå de pompøse klisjeene renner inn, at vi midt i alt kaoset lærer oss å sette mer pris på det mange av oss fra før har tatt for gitt. I ei internasjonal krise, for det er dét dette er, er vi et av få land som har penger på bok. Krisepakker rulles ut. Provisoriske og private hjelpeordninger opprettes. Digitale konserter arrangeres. Barn skjønner plutselig at det å gå på skole er kult.

Vi verdsetter vennene, familien, kollegene og naboene våre litt ekstra. Vi betrygges med at matvarer og medisiner blir transportert frem. Verdien av yrker mange har tatt for gitt; heltemodige lastebilsjåfører, butikkansatte og helsearbeidere understrekes berettiget og ytterligere inn i bevisstheten vår.

Også tror jeg at vi blir litt snillere av det. Fordi vi får banket i oss en ydmykhet og en sårbarhet vi har kjent lite på siden bomberommene rundt om i landet begynte å støve ned, der vi i større grad erkjenner at vi er ett lag på samme banehalvdel.

At løsningen på dette avhenger av at kollektivet leverer. At vi står sammen om noe. Og det er, strengt tatt, noe fint oppi all frykten og uvissheten. Og det kommer forhåpentligvis til å korrigere oss på en positiv måte i lang tid fremover.

Derfor får hver og én av oss forsøke å dra lasset i samme retning, og være glad for at WHO, FHI og utdannende folk med peiling er på ballen for oss. Kanskje er de for panikkartede, paranoide og livredde på fellesskapets vegne. Mon dét, men en gal kalkulering den veien skal vi nok klare å riste av oss relativt kjapt.

I valget mellom en naiv og overdreven frykt, og en naiv og fatal undervurdering av problemene, velger jeg det første ti av ti ganger. Så får vi heller le av oss selv når den tid eventuelt kommer, slik bomberommene i dag symboliserer en fordums frykt for noe vi ikke hadde kontroll over.