Lørdagskåseriet

Nå er jeg lei av å være lydig

Jeg føler at jeg sitter i et fengsel der jeg ikke engang er dømt for noe, men der straffen er akseptert, og man soner lydig, til tross for at døra er åpen og man kan rømme når som helst. Jeg er lei og sliten.
leder

Ja ja ja – JA! – jeg vet at dette, i det store bildet, kan leses som nedrig sutring fra en privilegert, hvit nordmann i middelklassen. Men det får ikke hjelpe. For det er sånn det er.

Ja, jeg vet at det er mye, mye verre for de aller fleste andre mennesker. Folk som bor i fattige land, der staten ikke har penger på bok, og der utenlandsgjelda var så stor at nasjonene allerede, før pandemien kicket inn, lå med brukket, økonomisk rygg.

Det er folk som lever i land der naturkatastrofer, jordskjelv, skogbranner, flom og enorme svermer med gresshopper ødelegger avlinger og truer hele livsgrunnlaget deres. Spredt rundt på kloden lider helt uskyldig sivilbefolkning i krigsherjede områder der menneskeverdet er redusert til et minimum.

Andre forsøker å få endene til å møtes og leve livene sine etter beste evne, til tross for at nasjonene deres styres av korrupte og selvsentrerte drittsekker som kaster individuell frihet på bålet og holder sivilbefolkningen i autoritære klør, gjerne med de kleptomane hendene på bibelen eller Koranen mens ugjerningene florerer.

Også her på berget er det folk som sliter tungt. Barn og voksne under fattigdomsgrensa, rusavhengige, psykisk syke, folk som svever mellom liv og død av alvorlige sykdommer, hjem som herjes av familievold og stygg omsorgssvikt. Ensomme, forlatte, redde og nervøse folk som ikke har noen rundt seg.

De fleste av oss som bor i dette frie, rike og privilegerte landet vet alt dette, og det er selvsagt et viktig korrektiv til våre egne og høyst overkommelige problemer. I-landsproblemer, luksusproblemer, overkommelige og trivielle problemer vi vet at vi fikser. Klart vi fikser det. Vi, av alle, kommer til å fikse dette. Og vi er jo bare inne i uke 5 av dette. Men jeg er lei åkkesom. Gud, så lei jeg er.

Jeg kjenner på en utmattelse som sakte kveler kreativitet, humør, trivsel og optimisme. Og jeg kjenner på et altoverskyggende savn som knuger og legger et slør over det aller meste. For jeg er lei av katastrofenyheter om lik som bæres ut i gatene, krigsoverskrifter, minutt-for-minutt-oppdateringer av antall smittede og døde, eskalerende sinnssyke og diktatoriske pressekonferanser fra Donald Trump, ekspertuttalelser om helsespørsmål fra folk som på ingen måte er eksperter i helsespørsmål og så videre. Jeg er lei.

Jeg er lei av hjemmekontor. Lei av felles morramøter på telefon, der jeg ikke ser ansiktene på mine kjære kolleger, og der jeg fortsatt ikke har fått gitt de nye ansatte en klem, et solid og fast håndtrykk og sagt de sedvanlige ordene «vælkåmmen te’ gards».

Jeg er lei av å handle i butikken, og åle meg halvparanoid rundt med ei handlevogn der jeg er vekselvis redd for å støte borti andre og gjøre dem engstelige, og lei av bruke unødvendig mye hjernekapasitet på å tenke gjennom hvert eneste trekk når jeg plukker produkter og legger ned i vogna.

Har noen smittede tatt på dette? Er vogna desinfisert? Er det trygt å handle fisk, reker og kjøtt i løsvekt? Bør jeg utelukkende kjøpe frukt og grønnsaker pakket inn i plast? Kan jeg kjenne på avokadoene eller plommene om de er for myke? Er det frekt å ta den siste pakken med lokalproduserte egg, vi har jo fem egg igjen hjemme i kjøleskapet?

Og jeg er lei av å møte kjenninger på gata eller i butikken, der man tar to steg tilbake, snakker litt stivere og kortere enn vanlig, og reserverer seg mot alt som heter kroppskontakt. Jeg er i det hele tatt lei av å være skeptisk til hele verden rundt meg, og synes folk må få lov å sette spørsmålstegn ved å laste ned en app der myndighetene får kontroll over bevegelsesmønstrene våre, uten at denne skepsisen automatisk gjør oss til dårligere moralske mennesker. Som den ikke gjør.

For man blir lei av være lydig når man er vokst opp i et fritt land. Ja, jeg vasker hendene i såpe og Antibac og holder avstand og passer på, og jeg prøver etter beste evne å følge de beskjedene jeg får. Men jeg er lei av det, samma faen.

Oppi all denne hverdagslige, og – for all del – overkommelige, utmattelsen ligger det dessuten lag på lag med savn etter noe som ligner normaltilstand, et savn som bare tiltar for hver dag.

Jeg er ikke spesielt unik når jeg sier at jeg savner å treffe folk, og jeg er sågar heldig som bor hjemme med to av de jeg mest av alt ønsker å være sammen med, og som jeg frivillig har valgt å bo under samme tak med. Men jeg savner de andre, andre farger, andre stemmer, andre lukter, andre språk og andre vaner.

Jeg savner å gå på konsert. Ja, det er fint med alle disse strømmekonsertene på internett, og jeg har til og med hatt noen skikkelige kick fra et par av dem. Men det er grå hermetikk sammenlignet med den ordentlige varen. Jeg savner å kjenne lukten av sigaretter, fra røyken jeg må gjennom utenfor Blårock på vei inn til en konsert. En konsert med kassegitarer eller med et hardtslående band, der svetten og øl drypper fra taket og der summen av musikken, bandet og de fremmøtte blir 1+1+1 = 10.

Jeg savner lukten på de tacky dassene på Bastard Bar, og å trygle og be pent om å få bayeren på halvlitersglass, og ikke det fordømrade 0,4-glasset, og til å skåle med venner og kona og skylle det deilige ølet ned, fylle hele kjeften og la det renne ned strupen, tørke skummet ut av barten og si «Åh i hælvete, for en kveld dette var!» og klemme og kysse og trykke hender og se smilene til alle de andre rundt meg.

Jeg savner å dra ut på Yttersia der vi har hytte, og å sette meg sammen med naboen og den gode vennen min, spise ei diger gryte med masse deilig selkjøtt fra en jakttur i fjor, og å skåle i et stort glass Jameson fylt til randen, og si at i morra, i morra, da skal jeg faen meg få has på kveita. Må bare få bunnmalt den fordømte båten først. Åh, jeg savner pinadø å bunnsmøre båten, som er det kjedeligste jeg vet, men som er et arbeid som bærer bud om lysere tider.

Jeg savner å treffe folk i sentrum, i det styggvakre sentrumet i byen der jeg bor, enten man laffer rundt på dagtid etter noen hastige ærender, eller det er på kvelden når alle kneipene, bulene og restaurantene er åpne og byr på alle slags flytende og faste fristelser. Savner å treffe folk jeg ikke har sett på lenge, ta godt rundt dem og strø bamseklemmer og le og skråle og ljuge og høre på historier.

Jeg savner å se fotball. Savner å sette meg ned foran TV-en, eller være på stadion, og vente sitrende på at en kamp skal sparkes i gang, der jeg vet at utfallet etter 90 minutter vil definere humøret mitt i lang tid fremover, der potensialet til jubelbrøl, aggresjon, gråt og tenners gnissel ligger og dupper i horisonten.

Jeg savner å klemme moren min, svigermoren min, familien min og se dem i øynene. Ikke på Skype eller en annen app. Og jeg savner vennene mine. Fjerne og nære. To av mine to nærmeste venner, som jeg har kjent lenger enn jeg kan huske, pleier overlagt fjollete å kalle oss tre for Tres Amigos når vi er sammen, enten over noen øl, på en hyttetur, en fisketur eller lunsj. Jeg savner Tres Amigos, snakke sjit med dem, skryte og skravle og være fullstendig usaklige og mye drøyere i kjeften enn når vi er sammen med våre respektive. Herregud, som jeg savner dem.

Jeg savner å se filmer på kino, der morsomhetene blir mer morsomme og alvoret mer alvorlig, fordi du deler det med flere. Jeg savner å komme til en storby i utlandet, flakke ut av flyplassen som maur og stige ut av en metro midt i et sentrum og bare forsvinne og bli spist opp av et uoversiktlig menneskehav av folk der jeg ikke kjenner noen, og ingen kjenner meg, og komme tilbake med inntrykk, opplevelser av smaker og lukter og perspektiver jeg ikke visste at eksisterte før jeg dro.

Jeg savner alt dette, og mer til, som jeg kunne fortsatt å ramse opp helt til nostalgien og selvmedlidenheten trykket oss ned med all sin tyngde og la verden ned i grus i sine enkelte atomer.

Håpet i enden er at savn representerer en søken etter noe fint, noe vi vet hva er og som vi ønsker mer av. Akkurat som ethvert forhold av og til kan ha godt av avstand for å verdsette den sedvanlige nærheten, blir vi kanskje bedre av dette, når vi en vakker dag tumler ut halvt svimeslåtte i andre enden?

Jeg håper det. Vi kan jo ikke slutte å håpe, se dét skulle tatt seg ut. Så vær snille med hverandre, folkens. Og ha ei så knall helg som dere kan.