Mens begge sider ikke kan kaste seg raskt nok ned i skyttergravene, har den sunne og konstruktive debatten havnet i skyggen, samtidig med at retorikken har blitt stadig mer overdrevet, preget av skremselspropaganda, polarisert skittkasting og tendensiøse beskrivelser av meningsmotstandere.

Særlig Tromsø Arbeiderparti har fått gjennomgå, for at de sier nei til planene slik de foreligger. At de har snudd i en sak de tidligere har støttet gir selvsagt god næring til det tradisjonelle styringspartiet som vinglete. En viktig presisering her er at det Aps styre og kommunestyregruppe har sagt nei til ikke er selve anlegget som sådan. Det de derimot har sagt nei til er omfanget og naturinngrepene slik de for øyeblikket foreligger.

Vern av uberørt natur, våtmark og skjerming av urfolks interesser er ikke problemstillinger man skal ta lett på, under påskudd av at man for enhver pris skal være positiv til næringsutvikling.

Tromsø har ingen stolt historie de siste årene når det kommer til behandling av samiske interesser og minoriteter. Da kler det kommunestyret dårlig å ignorere innsigelsene Sametinget knyttet til både samiske kulturminner og de ødeleggende konsekvensene Arctic Center kan få for reindriftsnæringa på Kvaløya, som allerede har fått vanskeligere kår på grunn av bygginga av vindmølleparken på samme øy.

Det er helt uforståelig at det argumenteres som om dette er et være-eller-ikke-være for Tromsø som reiselivsdestinasjon, og at alt skal stå og falle på et alpinanlegg. Samme at et nei til et alpinanlegg med en tilstøtende hyttelandsby vil være direkte avgjørende for hvorvidt flyplassen på Langnes skal få sin etterlengtede utvidelse. En slik retorikk er både fordummende og virkelighetsfjern.

Arbeiderpartiet har også vært tydelig på at de ikke har gitt noe endelig nei til Arctic Center, men at de ber om å nedjustere planene i henhold til de innsigelsene som har blitt reist.

Arctic Center-saken er også en test for Tromsø Arbeiderparti, og utfordringa knyttet til ordfører Gunnar Wilhelmsens habilitet. Mens ordføreren klokt nok ikke har uttalt seg i saken, jobber mange i hans nære nettverk åpenlyst i sosiale medier for å påvirke prosessen, som hans kone Anne Marit Bjørnflaten, venn og Ap-leder Arild Hausberg, samt venn og stortingsrepresentant Cecilie Myrseth, for å snu Ap-gruppa, i en sak hvor altså ordføreren og hans familie har millioninteresser.

Det ser ikke ut som om de nevnte personene har reflektert grundig nok gjennom habilitetsutfordringene, og de opplagte konfliktene som automatisk tikker inn, og det er da grunn til å stille spørsmål ved hvor godt egnet Ap er til å håndtere spørsmål hvor deres egen ordfører har eierinteresser. For dette er neppe siste gang Wilhelmsen blir sendt på gangen i inhabilitet knyttet til politiske avgjørelser som har med næringsutvikling i Tromsø og omegn.

Er det spesielt gjennomtenkt av Myrseth å lobbyere for at hennes nære venn skal kunne realisere millioninteresser, mot de lokale folkevalgtes ønske? Det er også påfallende hvor stille nei-siden i partiet er utad, og man kan lure på om det er ubehagelig å skulle gjøre seg til uttalt motstander av ordførerens prosjekt.

Verdien av uberørt natur, friluftsområder er ikke noe man bør gripe inn i med letthet. Arctic Center kan nok bli et positivt tilskudd til Tromsø på mange måter, men å innbille seg at det kommer til å berge reiselivsnæringa, som ligger med brukket rygg på grunn av korona, er i beste fall et selvbedrag. Alpinanlegget vil eventuelt ikke stå ferdig før om tidligst flere år, og turistene har kommet til Tromsø før, uavhengig av alpinbakker.

Hvordan tilstrømmingen av turister fra fjerne himmelstrøk kommer til å bli i de nærmeste årene er dessuten vanskelig å forutse i den globale og usikre situasjonen vi står midt oppi. Det er riktig at reiselivsindustrien står foran nye og krevende utfordringer, for ikke å si et mulig veiskille. Å ha is i magen knyttet rundt de største utbyggingsprosjektene, til man vet mer eksakt hva de reelle konsekvensene av pandemien blir, er heller ikke uklokt. Tvert imot.

Doble konkurser og et salig kaos i den triste miseren rundt Målselv fjellandsby tilsier dessuten at det ikke trenger å være gull alt som glimrer av alpin- og hytteanlegg.

Samtidig bør vi også ta med oss lærdommen av Tromsøbadet, hvor forhastede beslutninger endte opp med å bli en verkebyll i mange år, og hvor Tromsø kommune i mange år fremover vil betale en høy pris. Nå er det en vesentlig forskjell på dette kommunale milliardprosjektet og en privat utbygging.

Men man skal uansett være nøktern og kritisk til å vedta et prosjekt, med store konsekvenser for omkringliggende natur, før alle nødvendige avklaringer er gjort, uavhengig av om det skjer i kommunale eller privat regi.

Det er viktig og riktig å være tilhenger av næringsutvikling og investeringer i lokale prosjekt med lokale eiere. Men som støttespillerne til Arctic Center gjentar ved hver anledning de får: dette prosjektet har holdt på i 40 år. Da haster det ikke med en endelig avklaring denne uka.

Derfor bør man ta seg til tid til å løse noen av de uløste konfliktene som nå skaper dyp splid, for å forsikre seg om at en eventuell realisering av prosjektet har bredere støtte i befolkninga, heller enn å eskalere konfliktnivået ytterligere.