Mange nevnt, mange glemt. Kulturlivet er så mangt, men dette skal handle om musikk.

Det er frivillig å drive med musikk, frivillig å spille i band og frivillig å vie livet sitt til å lage musikk. Man kan derfor ikke forvente at en slik dedikasjon, der man velger den kronglete veien brolagt med eventuelle resultater av sin egen kreativitet, skal være garantert et liv i hedonistisk overflod med hundretusener og millioner av fans.

Det er de aller færreste som klarer å leve hundre prosent av musikken i dette landet, og det skal svært mye til før staten går inn og gir den enkelte kunstnerlønn for å lage musikk, selv om det også innen musikklivet har blitt utdelt kunstnerlønn helt tilbake til attenhundretallet (Edvard Grieg var den første).

De som tilkjennegis denne kunstneriske anerkjennelsen hilsen Han Stat er likevel gjerne de som for lengst har etablert seg i toppen, og det er snarere unntaket enn regelen at pengene drypper over musikere.

De fleste er uansett henvist skjebnen, altså om det de lager er såpass populært at turnéstøtte og innspillingsstøtte, i lag med platesalg og honorarer for spillejobber, at de klarer å holde hodet over vannet økonomisk. Mange, langt på vei de fleste, klarer ikke dette, og sper derfor på med diverse strø- og deltidsjobber. Nettopp på grunn av turnering og en uforutsett hverdag er de heller ikke de mest attraktive i arbeidsmarkedet.

Når de kommende festivalene nå stoppes, rammer det mange hardt. Bookingagenter, lyd- og lysfolk, turnéledere og andre rammes. I tillegg har man alle de andre i systemet rundt som direkte og indirekte har betydelige inntekter basert på turnerende artister. Hoteller, restauranter, bryggerier osv.

Det er likevel musikerne som må ta den største støyten her. Én sak er at festivalsommeren har blitt den viktigste inntektskilden for både små, mellomstore og store artister, fra både Norge og utlandet. Flere av festivalene har romsligere budsjetter, der både billettinntekter og salg av øl og mat gjør dem i stand til å by betydelig mer enn det klubbene kan slå i bordet med.

Når da både festivalene blir bedt om å stenge, og dernest klubbene (under de rådende forhold vil det heller ikke bli lov å arrangere konserter der folk står tett sammen i trange klubblokaler), er det et helt korthus som ramler sammen. Artister som hadde planlagt parallelle plateslipp og turneer står plutselig helt ribbet tilbake. Og det er betydelig verre nå enn det ville vært for 10 år siden.

Før var det en viss sum å hente inn på platesalg. Et band som solgte et par tusen skiver kunne sitte igjen med en fin sum som kunne finansiere både turneer og nye plateinnspillinger. I dag er dette grunnlaget revet bort.

Forbrukerne og konsumentene av musikk har trukket vinnerloddet, da det i dag koster en hundrings i måneden for digital tilgang til millioner av låter og skiver, en stor prosentandel av all innspilt musikk som finnes, og der nyheter kommer sveipende inn i stort monn hver fredag.

Artistene sitter igjen med restsmuler av smulene, og inntektene av dette er noe de aller færreste kan livnære seg på. Selv etablerte artister, som før solgte til gull og platina av fysiske skiver, sier i dag at de knapt merker strømmeinntektene på selvangivelsen. Det oppblomstrende salget av vinyl er dessuten høyst overdrevet i betydning, i det store bildet.

Hva dette vil føre til nå, hvis vi tenker oss et år eller tre frem i tid, når det gjelder frekvensen på nye utgivelser, er vanskelig å anslå, men at musikkbransjen vil oppnå noe av den samme tørken som film og enkelte serier gjør, virker iallfall sannsynlig.

Vi er alle tapere i dette. Vi skjønner at det er nødvendig, av helsemessige årsaker, og selvsagt akkurat slik det er for dem som driver innen annen virksomhet som nå er lagt i tørrdokk. Sist kulturlivet i Norge opplevde noe lignende var 9. og 10. april i 1940. Tre dager etter var man i sving igjen, på sitt vis. Nå snakker vi et halvt år, i fredstid. Klart det er dramatisk.

Det er flott at mange forskjellige aktører står på slik at artister for tiden kan spille konserter som strømmes, der de mottar «billettinntekter» via Vipps, men dette er småpenger. Og det er et konsept som er svært begrenset, sammenlignet med den ekte varen.

Én sak er at slike konserter er best egnet for akustiske uttrykk. En annen er at selve magien i en konsert, det som får både plateinnspillinger og TV-sendte konserter til å bli hermetikk, er den fantastiske fellesskap- og frihetsfølelsen det å dra på konsert gir. At man er sammen om noe, der man utgjør en enhet og der et helt lokale føles som en felles, udefinerbar organisme.

De fleste som lager, spiller og fremfører musikk har ikke valgt å gjøre det fordi de først og fremst ville bli rike av det. De hadde nok valgt helt andre jobber, om det var veien til kjappe penger som var hovedmålet. Så skål til alle der ute som nå sliter. Både økonomisk og av den fordømte kjedsomheten det er ikke å spille ute på veien. Vit iallfall at dere er dypt savnet.

Det var masse bilder denne uka av smilende folk på vei inn og ut hos frisøren. La oss håpe at det ikke er lenge til feeden fylles opp av skålende, skrålende og lykkelige mennesker på konsert. Herregud, som jeg gleder meg.