Kommentaren

Dametilbud, torskelår og kunsten å ikke se ut som en idiot

I går fikk jeg beskjed om at det var 13 år siden jeg ble Facebook-medlem. Har ikke helt bestemt meg for om dette viktige «vennileumet» skal feires på vanlig vis – med kake, danseshow og fyrverkeri – eller om jeg skal gjøre noe ekstra.
leder

Joda, det høres tøysete ut når man sier det på den måten, men fakta er at Facebook har vært den viktigste eksterne påvirkningen i livet mitt på 2000-tallet. Viktigere enn noen hobbyer jeg har hatt, band jeg har lyttet til, spill jeg har spilt, steder jeg har reist, TV-kanaler jeg har sett på, fotballklubber jeg har fulgt eller til eller med venner jeg har hatt. Innbiller meg at kona og ungene er hakket mer sentrale i livet mitt, men det er jaggu bare så vidt.

Jeg har tilbragt mer tid med dette sosiale mediet enn med noe annet. Det har vært kanalen hvor jeg har hjulpet venner med å bearbeide forholdsbrudd eller dødsfall i familien. Det har også vært med og styrt hva jeg har ledd av, hvilke konserter jeg har gått på, nyheter jeg har lest og hvilke bursdager jeg har blitt invitert til. Forunderlig, da, at jeg ikke klarer å hoste opp noen skjellsettende minner fra Facebook-perioden.

Jeg er så gammel at jeg bare gikk 12 år i grunnskolen. Senere generasjoner er så tungnemme at de måtte ha 13 år for å komme seg gjennom det samme, men uansett. Jeg har i alle fall gått kortere tid i grunnskolen enn jeg har vært Facebook-bruker. Fra skolen husker jeg morsomme episoder i friminuttene, vonde slengbemerkninger jeg fikk, hyggelige blikk fra jenter jeg var interessert i og den gangen tollekniven til Rolf Einar glapp, da vi sto og smidde ved en boks på sløyden, og jeg måtte kjøres til legevakten for å sy.

Jeg husker selv gode resultater på tentamen, og til og med det irriterende feilsvaret på naturfagprøven i sjetteklasse, som gjorde at jeg ikke fikk alt rett. Jeg skrev «veer» i stedet for «rier» som svar på spørsmålet om hva smerten kvinner får rett før fødselen kalles. Synes fortsatt det høres ut som et mer logisk navn.

Det tok bare 7 år fra jeg startet fotballkarrieren til jeg innså at jeg aldri kom til å bli proffspiller. Likevel har jeg friskt i minne samtlige av målene jeg scoret. Det var riktignok ikke så mange, men likevel. Ja, selv noen av de irriterende missene jeg gjorde – alene med keeper. Husker også et forferdelig pinlig selvmål på en corner mot Silsands andrelag, som gjorde at det ble 2-2 på overtid.

Min tid som student varte også i 7 år, og jeg husker spesielt de inntrykksrike tidlige studieårene i Trondheim – min første tid alene ute i verden. Eksamenene som gikk gaiken, mitt første forsøk på talerstolen på Studentersamfundet, damene jeg forelsket meg i og debutkonserten til bandet mitt i Storsalen – jeg husker nesten alt.

Facebook husker jeg omtrent ingenting fra. Det er en mye lengre periode, er nærere i tid og jeg har sågar brukt flere timer der enn jeg har med klassekamerater, studievenner eller lagkamerater. Men jeg har nesten ingen minner fra Facebook-epoken. Litt trist å tenke på, men jeg ikke kan faktisk ikke erindre én eneste morsom historie derfra.

Heldigvis har de en funksjon som hjelper oss med å huske hva vi gjorde. I dag kan jeg for eksempel feire 8 års vennileum sammen med min tidligere arbeidskollega Kevin. Jeg har rett nok ikke hatt kontakt med ham de siste fem årene, men likevel. Hurra. Facebook har «reach» og klikk som mål på hvor viktige de forskjellige minnene er for meg. Bildet disse algoritmene tegner av mitt liv er imidlertid deprimerende greier. For mitt vedkommende er det viktigste jeg har «fått til» noen hånende fotballkommentarer jeg har slengt til mine Man U-kompiser etter pinlige tap, tullehilsenen til sønnen min på bursdagen, bilder av den gang jeg ved en feiltagelse fikk håret farget oransje og innspilling av en musikkvideo som ble sett av totalt 128 stykker.

Det føles litt stakkarslig, må jeg innrømme. Ikke akkurat noen festrakett av et liv. Jeg skjønner plutselig hvorfor ingen har kommet på å skrive bok om det. Opp gjennom årene har jeg rett nok forsøkt meg med noen dypsindige betraktninger, men på Facebook får disse uhyre få «likes», og da kun fra de nærmeste. Legger du derimot ut et bilde av et butikkskilt hvor det står «Torskelår», skal du se at du får hundrevis. Dette former til syvende og sist din Facebook-aktivitet. Du blir en av dem som bidrar til at det er et fjollevelde.

Merker likevel at jeg protesterer hver gang noen skal ha meg til å like og dele noe, eller når jeg får ett av de mange tusen kjedebrevene som sirkulerer. Vis at du bryr deg om Moria-flyktningene, spre dette bildet, liksom. Solidarisk med et tastetrykk. Også kan du feste et fransk flagg til profilbildet eller få et symbol nederst, for å vise at du mener alvor.

For riktig å la folk få dokumentere at de bryr seg, kan du ha en innsamling til et godt formål i forbindelse med bursdagen din. Kanskje en grei måte å begrense alle hilsenene som strømmer inn. Hvert år skriver jeg hvor hyggelig det er med bursdagshilsener på Facebook. Sannheten er at jeg mye heller hadde ville hatt et ordentlig, ektefølt møte med disse menneskene – én gang i året. En påspandert øl trumfer 500 virtuelle gratulasjoner.

Facebook-funksjonen med påminnelse om bursdager har imidlertid gjort at jeg siden 2007 har fremstått som en ekstremt observant og omtenksom kompis. Tror sågar mange ekteskap har blitt reddet av Facebooks fiffige minnefunksjon. Selv har jeg imidlertid fjernet fødselsdatoen i innstillingene mine. Like fullt blir jeg årlig minnet om at jeg «stadig rykker fremover i køen» – til graven.

Det er lett å se hvem som har passert 45 år på Facebook. Samtlige har nemlig fjernet alderen, og i stedet for bilder av seg selv, pryder mange profilbildet med barnene eller hunden. Eller kanskje de tar et bilde som er så ulikt dem at ingen, selv i nær familie, kjenner dem igjen. Det hjelper liksom ikke at man ser ung ut på bildet, hvis ingen tror at det er deg.

Facebook blir av min generasjon fortsatt ansett som noe nytt og «fresht», mens alle under 30 ser på det som en gubbe- og kjærringanstalt. På Tik Tok og Snapchat får de være i fred, og slipper pinlige tilbakemeldinger fra bestemødre om hvilken god gutt eller -jente de er. De unge som likevel velger å ha konto, gjør det stort sett fordi aktiviteter de driver med tvinger dem til det. Ungdommen tar uansett ikke lett på dette med profil, og bytter gjerne profilbildet daglig – alltid med en eller annen Snapchat-effekt som gir dem perfekt hud, lange øyebryn og kaninsnute.

Til tross for alt jeg ikke liker i den virtuelle verden, må jeg innrømme at jeg har et rikt liv på sosiale medier. Har man snåle hobbyer, rare fotballinteresser eller særdeles overdreven platesamlemani – sånn som meg – kan Facebook tilby interessesider som er dertil tilrettelagt. Arenaer hvor du ikke fremstår som helt forskrudd.

For de merkeligste personlighetene i samfunnet må Facebook være en særskilt berikelse. Folk som aldri ellers blir hørt på, fordi de har for rare meninger, får plutselig bifall og meningsfulle passiarer med likesinnede. Dette er i hovedsak positivt, foruten dem som politisk befinner seg til høyre for Hitler eller tror på konspirasjoner om at det er sammenheng mellom 5G-nettet og korona, eller pizzakiosker og pedofiliringer som involverer Hillary Clinton.

Noen lever et slags dobbeltliv, hvor de er introverte og litt eremittisk anlagt i utgangspunktet, mens de i sosiale medier er festens soleklare midtpunkt. Det er også noen av mine bekjente som jeg er blodfan av på «Face», men som jeg i utgangspunktet ikke er spesielt nært knyttet til.

Mange får imidlertid dosen av fjolleri, og bestemmer seg for ikke å ha Facebook i sine liv lenger. En venn tok formelt farvel, og la til: «Jeg kommer tilbake når det blir fred i Midt-Østen». Nå fulgte jeg ikke så godt med i nyhetsbildet den måneden, men to uker senere var han i alle fall tilbake. I mitt tilfelle er det snarere motsatt: hvis jeg ikke poster noe på én uke, kan folk komme til å sende politiet hjem til meg for å sjekke om jeg er i live.

Det var en periode der folk ikke hadde skjønt at Facebook ikke var noen «dating-site», og prøvde å sjekke opp andre gjennom Messenger. Nå har heldigvis Tinder tatt over den rollen. Det er likevel ikke fritt for at en del tar kontakt med gamle kjente. Selv har jeg tatt opp tråden med folk jeg ikke hadde hørt fra siden barneskolen eller – i to tilfeller – barnehagen. Venner av meg har også «hooket» opp med gamle flammer gjennom Facebook.

Personlig har ikke Facebook vært så nyttig på det området, men for en tid siden begynte det å ry inn vennetilbud fra damer med rare navn og bikini, som alle hadde enormt behov for å være intim med meg. Som den skarpingen jeg er, skjønte jeg at dette måtte være «spam». Uansett har det gjort at alle venneforespørsler fra folk med bra utseende automatisk blir slettet, mens jeg sier tvert «ja» hvis jeg får henvendelse fra en 73 år gammel burugle.

Facebooks algoritmer har vært håpløse når det gjelder å finne morsomme ting jeg har opplevd der. Jeg har derfor selv satt meg ned for å mimre, og dette er hva jeg synes er den morsomste kommentaren jeg har publisert på Facebook:

«Oppdaget at jeg hadde mistet en hanske på vei ut, så jeg «moonwalket» hele veien til bilen, slik at ingen skulle tro at jeg var helt idiot».

Kom ikke å si at 13 år ikke var verdt det.