Først ei gåte: Hvor mange kommunikasjonsrådgivere skal det til for å fortelle verden at kommunikasjonsrådgivere er skikkelig viktige? Svar: Minst sju. Kanskje åtte.

Jeg hadde egentlig tenkt å la dette ligge, men jo mer jeg har tenkt på det, desto sikrere er jeg på at det må tas tak i. For dette er altfor viktig til å la ligge. I det som gir uttrykk for å være en kronikk i herværende avis, har hele sju kommunikasjonsrådgivere skrevet en lang tekst om deres egen fortreffelighet, hvor viktige de er for samfunnet og hvor sårt vi alle trenger dem.

«Kommunikasjonsbransjen – mer enn spinndoktorer og PR-rådgivere», lyder den selvbestaltede og selvdiagnostiserende overskriften, som følger opp med følgende ingress: «Noen ynder å kalle oss formidlingens «mørke side». Selv ser vi lyst på vår rolle i norske samfunnsliv».

Man må sannsynligvis være flatlus eller kommunikasjonsrådgiver for å være i besittelse av så mye utilslørt frekkhet til å kunne gi seg selv en så god attest. Vanligvis er det sine oppdragsgivere de skriver slike skjønnmalende setninger om og til, så det er et verktøy de behersker til fulle fra før.

I innlegget postulerer de alle myter og negative oppfatninger folk måtte ha om dem, selvsagt uten å vise til ei eneste kilde. Disse «noen» forblir navnløse, så la meg derfor ta rollen som stråmann Herr Noen, for å gjøre det enklere for dem. Jeg er nemlig hjertens enig med denne Noen. For det er ingen dokumentert grunn til å se lyst på kommunikasjonsbransjens rolle i det norske samfunnsliv. Overhodet ikke.

Man skulle kanskje tro og håpe at sju kommunikasjonsrådgivere var mer enn nok til å skrive kjærlighetsbrev til seg selv, men i teksten ser de seg nødt til å sitere en åttende kommunikasjonsrådgiver, med et sitat som for den utilsiktede parodiens skyld er hentet fra hjemmesiden til Kommunikasjonsforeningen. Man skulle tro det var en Holgersen & Tversnes-sketsj fra Bård og Haralds «Åpen post».

I sitatet, der kommunikasjonsrådgiverne plasseres inn i koronakrisen, tar det helt av. Jeg anbefaler sterkt å lese hele, om ikke annet så iallfall for underholdningens del. Oppsummert skriver kommunikasjonsrådgiver Jørgen Ferkingstad uironisk at «[…] hvis fagfolk, politikere og ledere ikke hadde hatt kommunikasjonsfolk til å være førstelinje mot mediene […], hadde de neppe klart å oppvise så imponerende grad av åpenhet og tilgjengelighet».

Bare det å ta ordet førstelinje i munnen, om seg selv og sin bransje, i denne prekære og alvorlige situasjonen vi nå er inne i, er nå én sak. Det er bare å håpe at sykepleiere, leger, bussjåfører, butikkansatte, frivillige, ensomme eldre og folk i særlig utsatte risikogrupper ikke leser dette. Selv ikke redaktører og journalister, som er kjent for å være glad i egen fortreffelighet og opphøyelse av egen status, ville gått så langt.

Om ikke annet er dette svært avslørende for hvordan denne bransjen ser på seg selv. At de på toppen av det hele later som om de står rygg mot rygg med journalister, er derimot svært forstemmende.

«Heldigvis spiller vi ofte på lag med våre gode formidlingskolleger – journalistene – for å nå ut med budskapene. Vi hjelper mediene med å fortelle også de vanskelige og negative historiene», skriver de freidig. Det er nesten så man tror at de tror på det selv. Alle som jobber i medier, og som dermed har mye å gjøre med kommunikasjonsbransjen, vet derimot smertelig godt at de på ingen måte er å anse som kolleger.

Det eneste som tilsier at det er noen fellestrekk mellom de tradisjonelle mediene og kommunikasjonsbransjen, er at en haug av dem som jobber der er rekruttert fra journalistikken, lokket over til «the dark side» av fete lønninger og mer kurant arbeidstid. Det er ryddig det, bevares, men du er ikke kollega med journalister om du er kommunikasjonsrådgiver, akkurat som at du ikke blir bonde av å spise potetgull, bare fordi noen produkt har kryssende treffpunkt.

Kommunikasjonsbransjen jobber alltid først og fremst for sine oppdragsgivere. Det er dét som er deres primære jobb. Omdømmet til oppdragsgiverne er alltid første prioritering, og dette gjelder i særdeleshet når det de kaller «vanskelige og negative historier» skal kommuniseres ut til folket. Da er denne bransjen mer en bremsekloss og tåkelegger for de tradisjonelle mediene og folk enn de er støttende kolleger og offentlighetens reddende riddere.

De største selskapene, og de med mest penger, renner over av dem. Og det er lett å skjønne. Når Equinor eller oppdrettsbransjen havner i skvisen med saker som gir dem dårlig omdømme, jages det ut et korps med kommunikasjonsrådgivere hvis hovedoppdrag utelukkende er å berge omdømmet til dem som har betalt penger for det. De må bare ikke tro at noen av oss vil tro på det skrudde narrativet om at de jobber på vegne av fellesskapet, sammen med pressen e.l.

De siste årene har de også vokst opp som ei enorm næring i seg selv, der de også selger sine tjenester til offentlig forvaltning i både kommuner, fylker og nasjonale forum. Sykehus, barnehagefirma, NAV, Hurtigruten, ordførere, Forsvaret, Vegvesenet, idrettsorganisasjoner, næringslivsaktører, profilerte kjendiser, politikere og alle som blar opp penger kan kjøpe seg så mange PR-rådgivere de vil, og disse kan igjen skru taksameteret på elleve og gi sine råd, og skrive ferdige taler og kronikker som oppdragsgiverne lettet setter sine egne navn bak.

Om dette er bra eller ikke, kan den enkelte finne ut selv, men det endrer både samfunnet og det offentlige ordskiftet. Særlig blir det tydelig når maktpersoner innen politikk eller næringsliv intervjues av pressen, og ikke svarer ordentlig på spørsmål, men heller bare repeterer ferdige og PR-innøvde svar noen kommunikasjonsrådgivere har gitt dem, og som utelukkende er ment å tjene dem selv. Med et kalkulert og profesjonalisert språk blir også det offentlige ordskiftet gjennomgående tammere og mindre folkelig.

I tillegg er det i dag blitt et demokratisk problem med alle dyktige kommunikatører som snurrer rundt i svingdøra mellom kommunikasjonsbransjen og politikken i ei så heseblesende fart at de forskjellige hattene de vekselvis bærer fyker veggimellom. At mange av firmaene opererer med hemmelige kundelister gjør ikke saken bedre.

Det er en ærlig sak å jobbe som kommunikasjonsrådgiver. Prøv bare ikke å late som dere befinner dere i noen førstelinje på vegne av folket og den objektive sannheten. Det i seg selv er stryk i den jobben dere er satt til. La det være et gratis råd fra selveste Herr Noen.