Over hele verden har #BlackLivesMatter-demonstrasjoner preget hverdagen. I Norge – også i Tromsø – har budskapet dessverre kokt delvis bort i en diskusjon om smittefare. Det er likevel noen som har tatt tak i rasismediskusjonen – deriblant Per-Willy Amundsen.

På Facebook skrev han blant annet at han har null respekt for de 15.000 som møtte opp til markeringen i Oslo. Han beskriver det som: «Demonstranter som roper ut mot en rasisme som ikke eksisterer i Norge».

Sett fra perspektivet til Amundsen, kan sikkert dette stemme. Som en hvit mann på Stortinget, sammen med svært få av dem som omtales som «ikke-etnisk norske», tipper jeg at det er fint lite rasisme å spore. Men er det i det hele tatt interessant å høre slikt fra en som det i utgangspunktet aldri ville blitt diskriminert mot?

Det vil være like dumt som at jeg skulle uttale at jeg aldri har opplevd diskriminering mot homofile, eller at det er lett å få penger fra Nav. Slikt er totalt meningsløst å bedømme for en som er heterofil og har vært i full jobb i en mannsalder. Jeg kan ikke vite noe som helst om dette, og da blir det ren synsing.

Rasisme er som kakerlakken, den er nærmest umulig å få has på, uansett hvor mye utdannelse og bevisstgjøring man tar i bruk. Siden 60-tallet har vi, rett nok, fått luket bort noen åpenbart nedsettende ord fra språket, og det har blitt for kleint å omtale seg selv som «rasist» til at noen ved sine fulle fem gjør det lenger.

Dessverre har det bare gått over til å bli slik at brungrumsete uttalelser gjerne starter med setningen: «Jeg er ikke rasist, men …». I tillegg har de «innvandringskritiske» (som de nå kaller seg) begynt å bruke uttrykket «muslim», når de omtaler noen med en annen hudfarge i negative ordelag – i stedet for «nigger» eller «pakkis».

Rasisme handler rett og slett om forskjellsbehandling. Selv om vi ikke har politi som kveler ubevæpnede, svarte folk på gata, vet vi at det er vanskeligere å få seg jobb med enkelte utenlandsk-klingende etternavn. Det er ikke alle miljøer en med somalisk bakgrunn slipper inn i, selv om det ikke er noen nedskrevne regler som forhindrer dette.

Rasisme handler ikke om å forby upassende vitser, det er en bevisstgjøring rundt alle hindringer som legges i veien for folk, basert på at de tilhører en etnisk minoritet eller har en annen hudfarge.

Per-Willy Amundsen hevder at det ikke eksisterer rasisme i landet, men fremmet selv et forslag, så sent som i januar 2019, om å begrense antall barn blant ikke-etniske nordmenn. Om ikke det er forskjellsbehandling, så lurer jeg på hva som kvalifiserer? Vil forslag om sterilisering av etniske minoriteter også være innafor?

Reaksjonene kom den gang ikke bare fra dem som han normalt ville avfeid som «preget av venstresidens tankegods». Selv FpU-toppene Herman Fåne og Andreas Ingebrigtsen gikk ut i et debattinnlegg i VG og kritiserte forslaget. Heller ikke i det tilfellet så Per-Willy at noe slikt kunne være rasistisk. Hvis øyet som ser er bevisst blindt, vil man aldri se rasisme noen steder – uansett hvor oppe i dagen den måtte være.

Tidligere FpU-leder i Troms, Kristian Eilertsen, fikk på pukkelen i 2013 etter følgende utbrudd på Facebook: «Hele asylmottaket okkuperer Metzo i Harstad når det er fotballkamp. Å føle seg som innvandrer i eget land er ikke morsomt».

Han gikk altså ut for å se fotball, men snudde i døra fordi det var så mange mørkhudede på puben. Den eneste politikeren som støttet ham offentlig var Per-Willy Amundsen. Også i dette tilfellet mente Amundsen at det ikke var snakk om rasisme. Eilertsen ville avgjort ikke forlatt hvis det bare var nordmenn der, så hvordan Amundsen kan få dette til ikke å være forskjellsbehandling, blir vanskelig å forstå.

Det blir nesten som komikarakteren i TV-serien «Little Britain», som selv om det blir aldri så åpenbart at det ikke stemmer, fortsetter å påberope seg å være «den eneste homofile i landsbyen».

Mange har klødd seg i hodet over at en liten enkelthendelse i Minneapolis, som drapet på George Floyd var, kan føre til voldsomme demonstrasjoner og tidvis opptøyer, i alle de amerikanske storbyene og på andre kontinenter – og det attpåtil mens vi er midt i en pandemi. Svaret er enkelt: det er fordi systematisk urett mot fargede også skjer i Nederland, England, Australia, Sverige og Norge – og alle ser at det skjer.

Foruten dem som kun bruker stortingsmiljøet som referanseramme, eller bevisst velger å ikke se det som foregår.