Kommentaren:

Høyres gamle, lettkrenka grinebitere

Elisabeth Aspaker, Svein Ludvigsen og Gunnar Pedersen. Hva er det med disse grinete, gamle Høyre-folka, og hvorfor blir de så krenka av all kunst med antydning til brodd?
leder

Den siste tiden har det vaiet et norsk flagg utenfor Tromsø kunstforening, tilsmusset med olje. Det er en lite subtil kritikk til Norge som oljenasjon, og utfordringene med norsk oljeutvinning. Man skulle nesten tro at tilgrising av symboler med olje var et oppbrukt grep som ikke evnet å reise mange øyenbryn, men så feil kan man ta. Høyres Gunnar Pedersen rykket raskt ut i Nordlys og truet med politianmeldelse og viftet med paragrafer og brudd på flaggloven. Han sammenlignet det hele med flaggbrenning, før han ble enda sintere, og braste ut: Nei, dette er kanskje verre enn flaggbrenning!

Også fylkesmann og tidligere statsråd Elisabeth Aspaker (H) fastslo i samme Nordlys-artikkel at dette neppe er innenfor flaggloven, før hun konkluderte: «Alt bør ikke være lov i kunstens navn». Basert på hennes uttalelse skulle man tro vi hadde vært vitne til et grovt, etisk overtramp, og at vi hadde fått en ny Muhammed-tegning i fanget.

Senior-Høyre har lang tradisjon for å bli rasende, dersom kunsten bare er en anelse provoserende. Daværende fylkesmann og Høyre-nestor Svein Ludvigsen mente forestillinga Nordting under Festspillene i Nord-Norge i 2014 var «uverdig». I forestillinga harselerte kunstneren Amund Sjølie Sveen med Statoils sponsing av festspillene, noe som fikk Ludvigsen til å rase til avisene om at forestillinga var både primitiv, platt og plump.

Både Elisabeth Aspaker og Gunnar Pedersen har siden hatt sine personlige små korstog mot utfordrende kunst, som stiller spørsmål ved politikk, historie og identitet.

Da Roald Amundsen- og General Fleischer-statuene i henholdsvis Tromsø og Harstad fikk en trekasse rundt søylen, i forbindelse med at Nordnorsk Kunstmuseum ville påpeke kvinnediskriminering i kunsthistorien og det skrikende fraværet av kvinner på sokkel, kokte det over for Høyres eldre rekke. Gunnar Pedersen mente at sjølvaste polarhelten Roald Amundsen var blitt krenka, og følgelig ble ikke Pedersen rent så lite krenka han heller.

I Harstad vekket installasjonen rundt Fleischer-statuen så mye harme at trekassa rundt statuen til slutt ble revet ned i sinne av en tilskuer. Tidligere Høyre-ordfører i byen, Helge Eriksen, mente Nordnorsk Kunstmuseum bedrev skjending og hærverk mot statuen. Også Aspaker var raskt ut med sin pekefinger mot dem som hadde gitt tillatelse til oppføring av kunstutstillinga, og mente installasjonen var en «veldig dårlig idé».

Én ting er den pensjonerte historielektoren Gunnar Pedersens stadige haranger mot kunst og kultur. Verre er det når fylkesmannen, statens utsending i fylket, irettesetter kommunene for å ha tillatt kunsten, fordi den ikke falt i hennes personlige smak. Det er grunn til å stille spørsmål ved Aspakers rolleforståelse, når hun til stadighet opptrer som kunstpoliti, samtidig som hun forvalter rollen som fylkesmann.

Det hele blir bare mer paradoksalt når man tenker på at dette er representanter for et parti som først og fremst forfekter individets og enkeltpersoners frihet som deres grunnleggende verdi. Kunstkrenkelsen gir liv til gamle stereotypier om Høyre som et overklasseparti, som ser på kunst som noe man kan smykke seg med, som skal være vakkert og hylle historiens helter, heller enn noe som kan utfordre i vår samtid. Det kan virke som alt til venstre for «Brudeferden i Hardanger» får leppene til å snurpe seg sammen i indignasjon.

Ironisk nok gir jo disse reaksjonene forsterket kraft og oppmerksomhet til kunstverkene som får et mye bredere nedslagsfelt og oppmerksomhet, ved at Høyre-profilene hytter med nevene i avisspaltene, og som bestilt får motreaksjoner fra folk med et noe mer liberalt syn på kunst og samfunn. Kunstmiljøene bør derfor be på sine knær om at raseriet fra Høyres tilårskomne politikere ikke stilner i sin kamp mot samtidskunst, sånn at kunstutstillingene klarer å bryte lydmuren, og blir gjenstand for offentlig debatt.

Kunsten er omfavnet av ytringsfriheten, og det er særs lite kledelig at representanter fra et regjeringsparti truer med politianmeldelse når noen kritiserer strukturer i samfunnet eller rådende politikk. Om ikke annet er Senior-Høyres reaksjoner et bevis på at kunsten enda evner å utfordre det etablerte og de som forvalter makt. Og kanskje bør kunstmiljøene ta sikte på å provosere og utfordre enda litt bredere. Det hadde vi hatt godt av, i et offentlig ordskifte hvor folk ofte stiller seg i kø for å slå fast hva som er greit å mene og ikke.

For det blir stadig tydeligere at å provosere de gamle grinebiterne i Høyre er lavthengende frukt.