Steinveg får lønn ut oppsigelsestiden på et halvt år, samt etterlønn i ett år. Halvannet år med full lønn, uten å jobbe. Til sammen utgjør det i overkant av 1,8 millioner kroner.

Hun har vært sjukemeldt siden januar, uten at årsaken har vært kjent. Det er helt greit, sjukemeldinger er en privatsak, også for toppledere. Men når kommunestyret har unntatt saken fra offentlighet før de vedtok avtalen, har de ikke gjort noen forsøk på å legitimere eller skape aksept for en så omfattende sluttpakke.

I den svært spartansk utformede pressemeldingen fra kommunen om hennes fratreden er det ikke gitt uttrykk for noen konflikt mellom Steinveg og politisk ledelse i kommunen. Men ifølge sluttavtalen har hun krav på å få dekket advokatutgifter opptil 100.000 kroner – ikke medregnet moms – i forbindelse med saken.

Om det kreves advokathonorar i en slik størrelsesorden for å håndtere saken for Steinveg, kan det tyde på at avslutninga på arbeidsforholdet ikke har gått konfliktfritt for seg. Hun har heller ikke ønsket å bidra til å informere saken. Da iTromsø ba henne kommentere sluttpakken, svarte hun kort:

– Nå er jeg på tur. Dette er en avtale som er vedtatt i kommunestyret. Mer kan jeg ikke si.

Steinveg har hevdet at hun tilbød seg å bli fristilt fra åremålet på seks år to år før tiden. Om det stemmer, er det helt uforklarlig hvorfor hun skal få med seg en pall med penger tilsvarende nær to millioner som takk for innsatsen av kommunen, som er i dyp økonomisk krise. Det fremstår unektelig som om det er en hel del offentligheten ikke har fått vite om denne avgangen.

Og slik blir det nødvendigvis, all den tid saken er unntatt offentlighet. Sjøl om saken handler om arbeidsforholdet til en ansatt, bør innbyggerne ha rett til å vite hvilke vurderinger som ligger til bunn for å en så omfattende sluttavtale, når den er finansiert av tromsøværingenes egne lommer.

Det er kritikkverdig av politikerne å nekte informasjon om saken, og det rimer dårlig med verdiene politikerne forfekter om å være transparent og åpen.

Nå skal kommunen lete etter kommunedirektørens etterfølger. Formannskapsmodellen kommunen styres etter er en underlig konstruksjon. Det fremstår aldri helt klart hvem som er ansvarlig, og administrasjon og politikere peker på hverandre for å forklare hvorfor gode intensjoner ikke gir ønskede resultat.

Kommuneøkonomien har ikke blitt bedre under Steinvegs ledelse. På den andre siden har flere av hennes innsparingstiltak fått tommelen ned av politikerne, og de tøffeste forslagene har blitt vingeklippet på vei gjennom kommunestyret.

Hennes forsøk på klare føringer internt i administrasjonen har ikke holdt mål. Steinveg lanserte blant annet en ordning som ville sikre at avdelinger som holdt budsjettene skulle få ta med seg deler av overskuddet inn i neste år, mens avdelinger som ikke lykkes måtte hente inn underskuddet året etter. Allerede første budsjett hun la fram etter hun lanserte ordninga, viste at hun ikke hadde råd til å holde løftet, og gulrota og pisken ble følgelig skrotet.

Samtidig er det kommunestyret som til sist står ansvarlig, ikke kommunedirektøren. Hun kan kun levere innenfor de rammene hun får fra politikerne, skjønt det er hun og administrasjonen som legger fram forslagene og utredningene som ligger til grunn for politikernes beslutning. Og slik fungerer Kommune-Norge i en merkelig symbiose.

Da Aps valgstrategi lekket i valgkampen, kom det fram at Ap planla å kritisere kommunedirektørens budsjettforslag, sjøl før det var lagt fram. Det er derfor ikke mye som tyder på at det har vært en enorm tillit mellom kommunedirektøren og politikerne.

Toppledere har et stort ansvar. Det hersker det ingen tvil om, og derfor har også topplederne i kommunen høye lønninger. Men i ei tid hvor folk permitteres, og kommunen har forberedt de ansatte på at det ikke blir lønnsøkning og at det kan komme oppsigelser, er det uforståelig at politikerne går med på å innvilge en slik sluttpakke.

Det er noe som river i folks rettferdighetssans når en toppleder kan få med seg nesten to millioner skattekroner på vei ut døra, når hun sjøl tar initiativ til å få fratre ei åremålsstilling to år før tiden. Når samme person attpåtil har stått fremst i køa for å formane om hvilken økonomisk krise kommunen står til knes i, røsker det bare enda hardere.