Jeg liker ikke nærværet av vindturbiner, og særlig ikke når de bygges der det bor folk, og dette attpåtil er et av de fineste naturområdene og utfartsstedene i regionen der jeg bor. At jeg har hytte der fratar meg likevel angivelig muligheten til å snakke negativt om det, fordi mine motiver da regnes som uedle og vikarierende.

«Not in my backyard» (NIMBY – ikke i min bakgård) er frasen man da må regne med å få klistret på seg. Akkurat dette argumentet er et av de mest underlige som brukes mot dem som er skeptisk til enorme vindkraftanlegg i eget nærmiljø, men som likevel er et av favorittargumentene til de som ønsker stor utbygging av vindkraftindustrianlegg i norsk utmark.

For å snakke for min egen del: Det helt vanvittige industrianlegget av vindturbiner som det siste året har blitt reist opp mot himmelen, på de høyeste fjelltoppene som ligger ved kysten av yttersida på Kvaløya (og for den saks skyld ellers i landet), er så visuelt forstyrrende at det er så en lurer på hvordan noe slikt overhodet ble vedtatt i utgangspunktet.

Jeg mener både (de fleste) lokalpolitikere og lokalpressen har sovet i timen her, og noe av det tror jeg skyldes at det har vært vanskelig å ta innover seg de enorme dimensjonene av hvordan det til slutt kom til å se ut. Det er ikke en unnskyldning, men en mulig forklaring.

Og det er nettopp dette som skjer langs kysten av landet nå. Det er først når det virkelig går opp for folk for noen vanvittige, brutale og komplett irreversible inngrep det er snakk om at motstanden har vokst seg så stor. Og når folk får disse massive vindkraftfabrikkene i sin egen bakgård, vokser motstanden ytterligere, som den også ville gjort om det var snakk om deponier av giftig avfall eller annen miljøforstyrrende adferd.

NIMBY er en helt rasjonell, naturlig og sunn refleks. Personlig har jeg de noen og femti turbinene stående bak hytta jeg har på Brensholmen på Kvaløya. Heldigvis ser jeg dem ikke annet enn når jeg er på havet, og jeg bor ikke fast der ute, så jeg er virkelig ikke den som roper høyest. Ei idyllisk perle som Sandneshamn er derimot helt ødelagt visuelt.

Skal de som bor der fast da fratas retten til å klage, for at de bor der, med argumentet om at deres stemme hadde vært mer troverdig og tungtveiende om de ikke snakket om forhold i egen bakgård? Logikken er like absurd som den er fraværende.

At alle som har hytte bare skal holde kjeft er også en gjenganger fra tilhengerne. Hyttebygging står for større beslag av utmark osv. At de færreste hytter er bygget som naturtro 1/1-kopier av Eiffeltårnet – med propell på toppen–, der det meisles inn milevis med brøytbar bilvei i berget mellom alle tårnene, er visst ikke så viktig. Og det er bare å kaste NIMBY-stigmaet etter dem uansett, så slipper du å argumentere videre.

Den språklige forsøplingen er dessuten noe man må gratulere vindkraftutbyggerne med å ha lykkes med. At de visuelle fugleskremslene av noen maskiner, som stikker opp fra fjelltopper og forhenværende flotte utkikkspunkt, kalles vindmølleparker, er et surrealistisk misbruk og en bevisst ødeleggelse av ords betydning i språket vårt.

Det er intet her som minner om parker. Vindkraftfabrikkene er like mye parker i fjellheimen og kystområdene våre, som kullkraftverkene i Kina er kullparker og oppdrettsanlegg i fjordene våre er fiskeparker. Derfor må vi slutte å kalle det parker. Fordi det er en illeluktende løgn pakket inn i velduftende silke.

Mathias Bimberg, som representerer utbyggerne på Kvaløya, tar det sågar enda lengre i et avisinnlegg, der han bryskt skriver følgende: «De fleste områder der det bygges vindparker blir vesentlig mer brukt av folk flest etter at de er ferdigstilt. Vi ønsker å legge til rette for økt naturopplevelse for flere mennesker, og dette arbeidet gleder jeg meg til».

Det første begrunnes med at man får lettere tilgang til områdene. Ja, det er rart med det, hvor mye mer tilgjengelig et naturområde blir når det sprenges inn fire-fem mil med brøytbar vei i det. Ikke minst siden snøscooterkjøring fra lokalbefolkningen i den samme naturen bøtelegges med femsifrede pengesummer. Fordi det er snakk om så sårbar natur, må vite. I deres egen bakgård, så å si. Hva som menes med «økt naturopplevelse» i den såkalte «parken», må fuglene, iallfall de som ikke krasjflyr inn i «parkene», vite.

Det er mye rar retorikk på begge sider av denne debatten. Jeg synes flere av de mest ivrige motstanderne fremstår som fundamentalistiske gærninger som svekker saken de ønsker å fremme. Når man snakker om å lade med skarpt i en slags innbilt geriljakontekst, kaller utbyggingen etnisk rensing, og man truer med vold mot arbeidere som utfører legalt arbeid på vegne av utbyggerne, mister man garantert mer støtte enn man mobiliserer, og det er bare, og bare, ødeleggende for saken.

Jeg vil dessuten ha meg frabedt å slås i hartkorn med denne gjengen. Samme hva angår altruistiske veganere som er så bekymret for insektene som dør i møte med de roterende bladene på vindturbinene. Dette er samme gjeng som mener at å spise egg er synonymt med å drepe babyer og at alle meieriprodukter er destillert tortur. De ødelegger mer enn de tjener saken.

Det er også høyst legitimt å ønske vindkraftutbygging i Norge. Du trenger ikke være verken nazist eller en samvittighetsløs sullik som ikke bryr deg heller. Argumenter om grønt skifte og Norges rolle, sett på bakgrunn av landets enorme potensial som fornybar energi-nasjon, holder også vann og vind, selv om den reelle betydningen saktens kan diskuteres i det store bildet. Men det er en annen diskusjon.

At folk føler nærhet til et problem kan og skal ikke brukes mot dem. Man skal heller lytte ekstra nøye på dem, fordi det er nettopp de som eier problemet.