I et hyppig delt og bejublet intervju med den aldrende journalist- og forfatterveteran Alf R. Jacobsen, på nettstedet bok365.no, dundrer han til mot kreti og pleti, fra sommervarmen i Costa del Sol.

Det er særlig flokkdyret han vil til livs, og attpåtil gi imaginære brennmaneter til. «Disse korrekte politiske meningers hop, der alle nå jager enhver stakkar som ytrer et opposisjonelt pip», tordner han. Hilsen godt bemidlet mann (70) i Syden, som har levd trygt og godt av å ytre seg fritt hele sitt voksne liv.

En «stakkar» som faktisk har ytret opposisjonelle pip er den etter hvert svært så profilerte miljøaktivisten Greta Thunberg. Med alle verdens ledere, digre multinasjonale konsern, de rikeste lobbyene og de mest lukrative bransjene som adressater i sine miljøengasjerte utspill, har hun startet en individuell kamp på vegne av miljøet. Så å si fra gata. Hun har fått med seg mange i sin kamp, primært ungdom verden over. Historien er godt kjent og dokumentert. Den frådende vreden mot henne likeså.

Det er i det hele tatt fascinerende å se hvordan engasjementet til et frittenkende enkeltindivid klarer å hisse på seg så mange, og gjerne de som fra før besitter betydelig makt, både kulturell, institusjonell og politisk. Menn over 50 er særdeles godt representert blant dem som hytter med neven mot henne.

Hun har sågar klart å pådra seg vrede fra Donald Trump, verdens mektigste mann, som tok til Twitter for å forsøke å latterliggjøre henne, et forsøk som snublet forutsigbart plumpt i Trumps manglende evne til å bruke humor som virkemiddel.

Men Trump er ikke alene. Carl I. Hagen er en annen gammel mann som hisser seg opp av Thunberg. Så sent som i september i fjor skrev han følgende på sin egen Facebook-vegg: «Den 16-årige jentungen Greta Thunberg blir nå lyttet til som en fremragende klimaforsker! Helt utrolig, og burde få enhver oppegående voksen person til å tenke seg om». Hilsen betenkt nordmann i Syden (76), som ikke tror på menneskeskapte klimaendringer.

Det er for øvrig ofte en sammenfallende faktor mellom de som vil gi Donald Trump Nobels fredspris, og i tillegg synes Greta Thunberg er latterlig, dum og/eller for ung til å mene noe om noe viktig. Det er gjerne de samme som ikke synes rasisme er et problem i Norge. De har jo ikke opplevd det selv. Vi må heller hjelpe de som er plaget av rasisme der de er. Men det er nå en annen sak.

I 2020 burde det verken provosere eller forundre at oppvoksende generasjoner begynner å kjenne på angsten for den kommende dagen da oljen tar slutt. Selv ikke Hagen eller Trump benekter dette, vel vitende om at fossil energi verken er fornybar eller bærekraftig på sikt. De vil bare ikke snakke om det.

Den store forskjellen på Thunberg og de som har bikket 70, er at hun vil oppleve denne dagen, mens de vil dø lykkelig og mette av dage, mens det fortsatt pumpes opp olje og gass inn i både statsbudsjetter og forbrenningsanlegg.

Å være uenig med Thunberg er det virkelige konsensus i maktkretser verden over. Å være redd henne, enn si de politiske ringene i badevannet, er derimot litt vanskelig å skjønne, all den tid hun kun besitter symbolmakt, målt opp mot dem som sitter på reell makt, med fingeren på atomknapper og motviljen til å bruke den til å gripe penna og undertegne forpliktende miljøavtaler.

I intervjuet med Alf R. Jacobsen langer han likevel ut, i sitt applauderte brennmanet-attakk: «[…] i dag dikterer Greta Thunberg landets politiske valg. Hva er det med Norge og vår plutselige rikdom? Er det skamfølelsen som drar de intellektuelle mot totalitære ideer og undergangsfantasier?», spør han retorisk.

Man skal være bra tummelumsk og tullerusk av Solkystens hete for å havne i ei åndelig, paranoid hengemyr der man insinuerer at Thunberg dikterer Norges politikk. Utsagnet fra Jacobsen kommer altså i det petroleumsglinsende kjølvannet av en historisk skattelette til oljenæringen, parallelt med at det utlyses rekordmange nye leteblokker i havet, og der diskusjonen på regjeringshold, altså der makta sitter, handler om hvor langt mot Nordpolen vi skal klare å pushe iskanten, som om den bare finnes i Legoland.

I denne virkeligheten er det således en ganske aparte forestilling å frykte at Greta Thunberg skal diktere norske myndigheter til å slepe iskanten sør for Costa del Sol.

Ja, vi er en nasjon som har bygget opp store deler av velferdsstaten med penger fra petroleum. Det er det ingen oppegående som benekter. Ei heller at dette eventyret kommer til å ta slutt. Jeg sitter selv i glasshus, med dieseldrevet SUV, båt med bensindrevet påhengsmotor, kullgrill på hytta og varmekabler på badet.

Og jeg har pliktskyldig sortert husholdningsavfall, parallelt med at jeg har flydd til Oslo, Bergen, Bodø, Roma, Berlin, Edinburgh, Liverpool og San Francisco, for summer som ville kostet formuer å cashe ut i klimakvoter (som jeg heller ikke har kjøpt). Og mottatt gratis legehjelp og annen hjelp fra velferdsstatens rause binge.

Men det er likevel neppe dumt å ha en backup-plan til fortsatt stø kurs mot å suge opp hver eneste dråpe olje som ligger i havet. Derfor tror jeg vi har godt av å bli holdt i ørene av dem som kommer etter oss.

Engasjementet for miljøet opplever jeg som både ektefølt og tiltrengt, takk og lov. Hadde også ungdommen gitt faen, ville jeg iallfall kjent på angsten. Personlig er jeg derfor mer redd for en verden styrt av dem som er oppriktig bekymret for ungdommers klimaengasjement, enn de eventuelle følgene av engasjementet. Og det er lenge siden jeg sluttet å le av dem. Fordi det er blodig alvor.