Kommentar:

Hvem kan temme veksten i offentlig byråkrati?

Istedenfor effektivisering og avbyråkratisering har vi sett nye ledernivå og store lønnshopp i byråkratiet.

Statsminister Erna Solberg virker ikke nevneverdig opptatt av å redusere offentlig byråkrati. Her fra et folkemøte iTromsø arrangerte på Skarven i fjor, med statsministeren som gjest.  Foto: Ronald Johansen / iTromsø

leder

Denne uka har vi i Klassekampen kunnet lese at byråkratiet i Kommune-Norge har økt fra 58.000 til over 63.500 ansatte fra 2015 til 2019, en vekst på over ni prosent. Dette har skjedd samtidig som vi har hatt både Høyre og Frp i regjering, to parti som grunnleggende sett jobber for mindre offentlig sektor. Likevel fortsetter offentlig sektor å ese ut, i alle nivå av norsk forvaltning. Hvorfor skjer det?

Både regionreformen og kommunesammenslåingene har hatt et uttalt mål om å sikre sårt tiltrengt effektivisering og avbyråkratisering i to av landets forvaltningsnivå.

I Troms og Finnmark har vi istedenfor sett nye ledernivå, som har sikret påfølgende knallhard oppjustering av lederlønninger, samt raust avlønnede politikere og politiske støtteapparat.

Fylkeskommunen har sågar ansatt landets trolig best betale politiske rådgiver. Hilde Mietinen i Senterpartiet tjener over hundre tusen kroner mer enn rådgiverne i regjeringa og rådgiverne til statsminister Erna Solberg (!).

Høyre har hatt kommunalministeren i sju år – og i sju år har vi sett sammenhengende vekst av byråkratiet.

Samtidig må bildet nyanseres noe – vekst i Kommune-Norge er ikke kun synonymt med økende antall byråkrater på rådhuset. Kommunen sysselsetter også ansatte i helse og utdanningssektoren, og det er her den største veksten har skjedd. Det er bra. I årene som kommer vil vi også nødvendigvis se økte utgifter knyttet til pleie- og omsorg, i takt med en aldrende befolkning. Det er likevel forstemmende at dette ikke kan skje uten en tilsvarende vekst i byråkrater. Det vil i så fall bli svært dyrt, og gå på bekostning av øvrig velferd.

Det er likevel ikke vanskelig å forstå hvorfor offentlig sektor fortsetter å vokse. Hver ansatt, hver leder, mener forståelig nok at de gjør en viktig jobb, og trenger mer ressurser. Arbeid er tett knyttet opp mot identitet, og alle ønsker forståelig nok å føle at de gjør en viktig jobb.

Det er kanskje ikke så rart heller at man ser på vekst som definisjon av hva som er viktig og blir prioritert. Politikere som vil vise at de satser på et område, viser hvor mye mer penger de bruker på et saksfelt. «Vi har brukt X millioner på dette de siste årene», «vi har brukt dobbelt så mye som dere gjorde da dere satt i regjering». Dette er selve kronargumentet til enhver politiker i møtet med sine motstandere, uten at velgerne blir noe særlig klokere av oppramsing av budsjettposter.

Kutt i administrasjonen har vært vedtatt en rekke ganger i Tromsø kommunestyre, det samme har fullstendig ansettelsesstopp. Da kommunen vedtok økonomirapport 1 i vår, var reduksjon i antall ansatte i administrasjonen det viktigste grepet for å få ned kostnadene til kommunen. Det var nødvendig for å unngå å havne under statlig styring grunnet økonomisk vanskjøtsel over år.

Det vil bli en oppsiktsvekkende kursendring om kommunen lykkes med å redusere antall ansatte. De vil da bryte en årelang ond sirkel i kommunen – samt bryte trenden i Kommune-Norge om kontinuerlig vekst i offentlig sektor.

Ambisjonene om kutt i offentlig sektor byr på et paradoks for en borgerlig regjering: På den ene siden ønsker man å gi så fritt spillerom til lokaldemokratiet som mulig, slik at lokalsamfunnene kan gjøre egne vurderinger og bestemme sjøl. På den andre siden ønsker regjering og storting at spesifikke områder skal prioriteres.

Enhver regjering ønsker at lokalpolitikere skal bestemme mest mulig sjøl – så lenge de mener det samme som regjeringa. Når ikke det skjer, ender regjeringa opp å bestemme likevel, ved å øremerke midler, lovpålegge oppgaver uten at nødvendige midler for å skjøtte oppgaven følger med, eller ved å redusere hvor mye eiendomsskatt kommunene kan ta inn – og hvor raskt skatten kan økes eller innføres.

Regjeringa som har som mål å effektivisere og avbyråkratisere har skapt mer byråkrati for kommuner som ønsker å ha eiendomsskatt. Enn det.

Så lenge vi har raust med oljepenger til å smøre maskineriet, og opprettholde en kunstig stor offentlig sektor, klarer vi oss fint med dagens vekst. Men når pengene ikke strekker til, og vi har skapt en såpass stor offentlig sektor, vil det bli enda vondere å kutte. Da vil det gå ut over velferden, akkurat som vi ser i Tromsø kommune nå, som over år har levd over evne. Sånn sett kan Tromsø kommune sees på som en slags framtidsdystopi for staten Norge. I så måte bør vi være bekymret.

Hadde vi bare hatt ei regjering som faktisk jobbet for å redusere offentlig byråkrati, og ikke bare snakket om det.