Vi skal aldri glemme

Det offentlige ordskiftet denne sommeren har vært preget av en debatt om hvorvidt vi har strukturell rasisme i Norge eller ikke. Vi kan iallfall uansett slå fast at rasisme som sådan er et problem vi på ingen måte har fått bukt med i landet.

Foto: Holm Morten / Scanpix 

leder

En drøy måned etter at en etnisk nordmann ble dømt til lovens strengeste straff for drapet på stesøsteren sin og terroraksjonen mot al-Noor-moskeen i Bærum, har vi nok en gang blitt minnet på om at rasistisk vold dessverre finner sted i Norge.

Etter politivolden som førte til den svarte amerikaneren George Floyds tragiske dødsfall, har rasisme og diskriminering igjen blitt bedrøvelig aktuelt i verdensnyhetene, der har blitt slått ettertrykkelig fast at det fortsatt er en bedrøvelig lang vei igjen. Fremveksten av #Blacklivesmatter i kjølvannet av dette, som også har bredt om seg i Norge, viser at vi på ingen måte er i mål, ikke her heller.

Så sent som i fjor la regjeringen fram en handlingsplan mot rasisme og diskriminering, noe som i seg selv indikerer og anerkjenner at vi dessverre ikke har lyktes med å kvitte oss med det.

I dag er det hele ni år siden terroren 22. juli. Datoen har brent seg fast i hele nasjonen og vil for evig ettertid minne oss om en av de største tragediene som har rammet oss som nasjon, da totalt 77 mennesker ble drept, hvorav de aller fleste av dem var ungdommer på Utøya, på sommerleir for AUF. Unge mennesker som kjempet for å forandre verden.

Deres engasjement vokser i dag videre blant nye, unge generasjoner, og vil takk og lov aldri la seg stagge. Hele samfunnet skal være svært glad for at politisk aktiv ungdom frivillig engasjerer seg, vier seg til og jobber med politikk i de respektive partienes ungdomsorganisasjoner, og der språk og motstridende tanker møtes i diskusjoner og verbale disputter, og hvor det lyttes til hverandre, heller enn å dyrke fordommer og motsetninger.

Terroren var et angrep på nettopp dette. Det var et angrep på demokratiske prosesser, på fri vilje og ytringsfrihet. Motivet var dessuten dypt rasistisk, forankret i en skrudd virkelighetsoppfatning om rasekrig og forsvar av såkalte «vestlige verdier».

Rosetogene, de fredelige markeringene og den anstendige rettssaken mot terroristen viste Norge fra sin beste side, og vakte positiv oppsikt verden over.

Men hatet er ikke borte. Rasismen er ikke borte. Intoleransen er ikke borte. Høyreekstremismen er ikke borte. Og derfor er det viktig at vi markerer denne datoen hvert eneste år, for å minnes de omkomne og deres mange pårørende, men også som en evig påminnelse om hvor gærent det kan gå når hat, inhumant og rasistisk tankegods får bre om seg.