Kommentaren

Liv og helse skal alltid komme først

Tenk deg at du ligger på en kommunalt drevet helseinstitusjon, men likevel blir overlatt til deg selv for å dø. Eller at du har enorme smerter, men må vente i tre og en halv time for å få smertelindring, ettersom den ene vakthavende ikke har tid.

HELSEHUSET En ansatt sto nylig fram i iTromsø og fortalte om uakseptable arbeidsforhold på Helsehuset.   Foto: Ronald Johansen / iTromsø

leder

Det er situasjonen på Helsehuset denne sommeren – stedet som tok mål av seg å være «et forbilde for andre kommuner som vil etablere noe lignende selv», ifølge Gunhild Johansens (SV) uttalelse under åpningen.


Sykepleier ved Helsehuset kaller forholdene «umenneskelige»:

Mikaela (30) fikk nok da sjefen sa opp på grunn av verdihensyn: – Pasienter dør alene


Helsehuset ble opprettet i 2017 som et kommunalt tilbud, blant annet for å tilby lindrende behandling, korttidsbehandling og behandling for rus og psykiatri. Tre år senere er forholdene de ansatte opplever alt annet enn forbilledlige.

Avdelingsleder for lindrende avdeling, Renate Kristiansen, meldte nylig at hun slutter i jobben, med begrunnelsen at «arbeidsgiverstrategien ikke kan forenes med hennes ståsted og verdigrunnlag». Mandag gikk også sykepleier Mikaela Sandberg ut i iTromsø og fortalte om rystende arbeidsforhold.

GIKK TIL MEDIA: Mikaela Sandberg, som kom fra utlandet for å arbeide på Helsehuset, så seg til slutt nødt til å kontakte iTromsø for å fortelle om tilstandene.  Foto: Håkon Steinmo

Hun er opprinnelig finsk, og er leid inn som ferievikar ved Helsehuset i sommer. Forholdene i Tromsø står som en grell kontrast til det hun er vant til fra hjemlandet. Siden midten av juni har hun jobbet på palliativ – eller lindrende – avdeling. Avdelinga for dem som snart skal dø.

Var det noen man skulle tro det ble tatt ekstra hensyn til, var det nettopp disse. FNs erklæring for palliativ behandling understreker sågar at den såkalte «fastvakten» skal være ved den døendes side. Denne erklæringen danner også grunnlaget for Tromsø kommunes håndbok innafor temaet.

Der det er tenkt å være to sykepleiere på nattevakt samtidig, greier Helsehuset ikke en gang å ha to personer på jobb som ikke er sykepleiere. Det vanligste er at én er på vakt alene, og da går det ofte ikke å løse alle arbeidsoppgavene man er pålagt.

Leder for helse- og velferdsutvalget i Tromsø kommune, Gunhild Johansen (SV), sier at konsekvensene av underbemanningen er nyheter for henne, men lover å ta tak i problemet. Hun klager i iTromsøs artikkel fra mandag på at det er for lite penger i budsjettet.

Dette virker smått surrealistisk, med tanke på at kommunen selv har ansvaret for budsjettprioriteringene. Konfrontert med dette, sier Johansen: «Det er klart at jeg som leder for helse- og omsorgsutvalget ikke er fornøyd med prioriteringene. Men de prioriteringene har vi gjort, og alle må få det de må ha. Det er vedtatt, og vi er fornøyde med det, om ikke med situasjonen som helhet – som er vanskelig».

Jeg kan vanskelig forestille meg noe mindre beroligende enn at de som sitter med budsjettprioriteringene klager på budsjettet, for så å si seg fornøyd med prioriteringene som er gjort.

Forhold à la de som er beskrevet kan vi ikke være bekjent av. Om kommuneøkonomien er aldri så dårlig, kan man ikke drive Helsehuset så på sparebluss at vi bryter med FNs erklæring for palliativ behandling.

Folk kan ikke ligge i timevis med enorme smerter kun fordi det er for få på vakt. Spesielt ikke når dette ikke er snakk om enkeltsituasjoner, men systematisk unnlatelse som følge av for strenge rammer

De aller svakeste i samfunnet må ikke lide bare fordi økonomien er stram. Her bør man følge Norsk Sykepleierforbund mantra om at «liv og helse alltid skal komme først».