Det ligger liksom i DNAet til nordlendingene at vi skal klage på været. Og vi gis virkelig plenty av muligheter. Blåfrosne legger hele vinteren, snøstorm på St.Hans – i stedet for biler som spyler gatene, har vi snøplogen til å gjøre klart til 17. mai.

Det var ikke Marquis de Sade som kom på dette med masochismen, det var vår forfar eller formor, som fikk den geniale ideen å bosette seg på klodens mest forblåste og ugjestmilde plass.

De kunne valgt deilige strender på Skagen, nydelige skjærgårder ved Stockholm eller behagelig innenlandsklima ved Glomma, men nei. Jeg tror jeg bosetter meg her i stedet, på en plass som er så kald at de ingen frukter eller kornsorter kan gro, hvor potetene knapt finner næring og makrell eller hai synes det er for kaldt til en gang å vurdere.

Det måtte 100 år med global oppvarming til for at disse fiskeartene skulle bevege seg nord for Saltstraumen, og jeg er sikker på at hvis de hadde blitt spurt, ville det kommet frem at de angret.

Vi kunne stilt værgaranti hver sommer, med pengene tilbake til alle turistene som ble utsatt for noe som andre steder ville kvalifisert som sommertemperatur. Det ville så sjelden blitt utbetalt erstatning at det garantert ville lønt seg.

Nordlendingene har nesten blitt nødt til å senke kravene for det man kaller «tropenatt» til 10 grader, slik at uttrykket ikke fullstendig skal gå i glemmeboken.

Denne sommeren har værmessig blitt karakterisert som «god». Eller det vil si, i juni falt dagene med sol nesten utelukkende til helgene. Meteorologene meldte rett nok temperaturer på over 20 i en måned før det slo til, men denne uka stemte det – så vidt.

Vi har sågar siden mandag sett kvikksølvet vake over 20-streken. To dager senere hørte jeg den første klagen: «Jeg klarer ikke å være ute, det er altfor varmt».

Hæ?!? Her betaler vi normalt 50.000 kroner for å få solt leggene et par dager, og når vi er så uheldige at et virus forhindrer oss i å reise utenlands, kommer finværet hit. For et lykketreff. Også klager vi på det også.

Østlandet har hatt grunn til å klage. Etter tropisk klima de to foregående somrene, var forventningene skyhøye til hva sommeren 2020 kunne bringe. Når været så, i en over måned, viser seg å være 13 grader og regn, er det forståelig at de blir nedslåtte. For alt jeg vet ville samme temperatur blitt ansett som en «god sommer» her oppe, men vi henger oss ikke opp i slike detaljer.

Korona har uansett gjort at de fleste fra Oslogryta har dratt til Lofoten, hvor nydelige fiskefjorder bader i pittoresk sollys. Svolvær syntes asiater kunne være plagsomme turister, men fikk en alvorlig realitetsorientering da «after ski»-helvete og sydenfylla gjorde sitt inntog i byen samtidig. Rapegale brølaper som spyr og driter overalt og har volumknappen på 11, både når det gjelder pratevolum og på anlegget. Heia Norge, liksom.

Det har vært et fellestrekk for nordmenn at vi aller helst drar sørover på ferie. Dette gjelder for så vidt ikke bare for oss, selv portugisere ønsker å dra til steder hvor det er varmere. Til og med dem som kommer fra plasser hvor det konsekvent er 30 grader ute foretrekker det foran en eksotisk reise til der hvor det er bikkjekaldt. Det eneste som gjør at kinesere og indere hiver seg på en «polarekspedisjon» til Tromsø er nordlyset. Vi som bor her vet at det er det absolutt ikke verdt.

I årtier forsøkte vi å selge det vi digget mest – midnattssola – til turistene, men de få som kom oppdaget til sin store skuffelse at det var den samme sola som de hadde hjemme. Nordlendingene er derimot kjempekrye over at vi har en periode på året hvor det – i alle fall regnet i timer – er mer sol enn resten av verden. At midnattssola bare så vidt varmer nok til å holde myggen i livet, får så være.

Også i mitt hushold har det vært vanlig å dra til sydligere himmelstrøk i feriene – selv da vi bodde i Oslo. For å treffe slekta, stålsatte vi oss likevel for drittvær ett år og vendte nesen nordover. Min engelske kone hadde aldri opplevd landsdelen på sommerstid, så jeg brukte litt tid på å snakke ned forventningene.

Så feil kunne jeg altså ta. Da vi steg ut av flyet på Bardufoss var det 33 grader, og i uka som fulgte var ikke gradestokken under 28. Det ble så varmt at ungene insisterte på å bade i havet. Eneste problemet med ekstremvarmen var at alle kleggeggene ble klekket samtidig, slik at man fikk en insektsommer ingen hadde sett maken til.

Da vi dro til Bøvær på Senja, hvor strendene er kritthvite, så det på bildene ut som om vi var på Bali. Eneste unntaket var at kroppsstillingen til alle som ble avbildet var særs merkelig, ettersom de konstant ble stukket av pøblene fra insektriket. Uansett, tror jeg knallværet den uka var en medvirkende årsak til at kona lot seg overtale til å flytte til Tromsø – en avgjørelse hun har bannet høylytt over hver eneste vår siden.

Jeg har tilbragt store deler av livet mitt på mer sydlige breddegrader, og har derfor en egen skuff i skapet hvor jeg legger shortsene. Denne har imidlertid ingen av dem jeg bruker når jeg spiller «cageball» på TSE – ettersom de er i «sportstøyhyllen» – bare de som brukes ved penere anledninger når det er varmt.

Her forleden fant jeg ut at jeg måtte se hva jeg kunne iføre meg av korte benklær, men oppdaget at skuffen ikke lot seg åpne. Antagelig har den vært trukket ut så sjelden at metallet rundt hadde rustet. Etter litt om og men fikk jeg likevel lirket ut en beige bermudavariant.

Problemet var bare at denne hadde samme eimen som klær du finner i gamle bestemorhus – du vet, sånne som møllen har forsynt seg grovt av og stinker mugg. Det samme gjaldt alle de andre klærne som lå der.

Til slutt måtte jeg bare gi opp og hive alt i en vaskemaskin. For tiden går jeg derfor rundt i en sort dongeribukse, i påvente av at shortsene tørker. Forhåpentligvis skjer dette før det sedvanlige drittværet har returnert.

Alle tromsøværingene vet at når sola først viser seg frem, må man hive seg i gang med det man kan av sommeraktiviteter – grilling, badminton, bading, petanque. Selvsagt var noen i kompisgjengen kjapt frempå med å foreslå utepils også. Litt utpå kvelden havnet samtalen i det litt filosofiske hjørnet, hvor han ene begynte å snakke om hvorfor ikke Tromsø hadde ei hel gate med uteserveringssteder, sånn som andre byer nedover Europa – Brüssel, Barcelona, Porto.

Det var da en av de andre brøt inn i fantasien med: «Du er klar over at gjennomsnittstemperaturen i året i Tromsø er 3,67 grader?»