Man skulle tro at et firma med egen kommunikasjonsstab var godt rustet når krisen var ute. Profesjonelle folk, som er utdannet til nettopp å håndtere informasjonsflyten i situasjoner som dette, burde være gull verdt nå. Så feil kan man altså ta.

Hvis man skal analysere hvorfor Hurtigruten-skandalen har nådd slike proporsjoner, er det faktisk kommunikasjon som har vært noe av problemet. Smitteutbruddet er én ting, men hadde ikke Hurtigruten kommet på ideen at de skulle gjøre en «spinn» for å få ansvaret bort fra Hurtigruten, ville dette sett langt bedre ut for dem.

Når de så har klønet det til på den måten, klarer de i etterkant ikke engang å gjøre seg tilgjengelig for uttalelser. Dette gjelder ikke bare for pressens henvendelser. Selv Tromsø kommune innrømmet i fredagens pressekonferanse at det hadde vært samarbeidsproblemer – blant annet fordi de ikke fikk tak i sentrale personer i Hurtigruten.

Siden smitteutbruddet på MS «Roald Amundsen» ble kjent, har besetningen på skuta sittet om bord i karantene. Interessen for å få vite hvordan det føles og litt om situasjonen, har naturlig nok vært stor. Problemet er bare at ingen av de ansatte får lov til å uttale seg.

Hurtigrutens pressevakt, Øystein Knoph, bekreftet i en e-post til Klassekampen at besetningen eller ansatte i selskapet ikke har lov til å prate med pressen. Avisa har vært i kontakt med en ansatt om bord på skipet, som påsto at de har fått gjentatte pålegg om å avvise forespørsler fra mediene. De ansatte frykter for jobben, dersom de uttaler seg til pressen.

Hva er det man er så redd for at skal komme ut? Sannheten? Her tror jeg Hurtigruten har misforstått noe vesentlig. Problemet er ikke at for mye informasjon har blitt kommunisert, problemet er at for lite har blitt fortalt, og det som har blitt meddelt har attpåtil vært til dels usannferdig. Og det er nettopp kommunikasjonsavdelingen som har bidratt til å tåkelegge situasjonen.

Generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, er kritisk til Hurtigrutens munnkurv. «Hurtigruten kan ikke legge slike begrensninger på de ansattes vegne. Det grunnlovsstridig. Det hjelper ikke å vise til at det er vanlig praksis, når det er strider mot Grunnloven», sier han til Klassekampen.

Grunnloven fastslår at det er ytringsfrihet i Norge. Jensen påpeker at Hurtigruten selv bestemmer hvem som kan uttale seg på selskapets vegne – men hver enkelt kan selvsagt uttale seg på vegne av seg selv.

Knoph mener at situasjonen er litt annerledes nå som politiet er på banen. «Akkurat denne saken er gjenstand for politietterforskning. Det setter begrensninger for hva Hurtigruten og hva enkeltansatte hos oss kan svare på. I tillegg gjør omstendighetene rundt saken at det er ekstra viktig for oss å tilby skjerming for de av våre kolleger som allerede står i en vanskelig og belastende situasjon – og som ikke ønsker å snakke med pressen akkurat nå», skriver Knoph i e-posten til Klassekampen.

I tillegg til politietterforskningen, har Hurtigruten selv bestilt en ekstern granskning. I praksis er det en effektiv måte å legge lokk på saker. Som Bård Tufte Johansen syrlig poengterte på Twitter: «Om Vidkun Quisling hadde bestilt en «ekstern granskning», ville han vært 133 år nå.»

En politietterforskning eller granskning betyr fortsatt ikke at Hurtigruten har lov til å nekte ansatte å uttale seg. Det holder rett og slett ikke å dekke seg bak noe slikt. Munnkurv på besetningen er bare med på å forsterke inntrykket folk sitter med om at Hurtigruten forsøker å skjule noe – og det kan de da ikke være tjent med.

Hvis noe er grunnlovsstridig, kommer man ikke unna med en sånn skinnmanøver.