Akkurat da finværet satte inn i juli traff jeg en kompis en utekveld, som kunne fortelle meg at han og kona hadde pakket alt og var klare til å flytte sørover. Begge kom opprinnelig fra Østlandet, så det var i utgangspunktet ikke så rart, men han fortalte at beslutninga ble tatt da de satt i den dypeste koronadepresjonen og tromsøvåren viste seg fra sin absolutt minst sjarmerende side.

Etter tre dager med konstant snøvær og kuling, sa kona plutselig: «Nå har jeg søkt på en jobb i Oslo. Det synes jeg du også skal gjøre, for dette orker jeg ikke mer». Som den lydige ektemannen han var, ble det til at han gjorde det samme.

Jobb ordnet seg i begge tilfellene, problemet var bare at innen han hadde fått flyttet, var Nord-Norge plutselig blitt forvandlet til det idylliske samfunnet han en gang hadde forelsket seg i. Borte var sørpete veier, borte var den grå himmelen og borte var tungsinnet. Nå gikk ungene og vasset fredfylt i Bukta, folk grillet i hagen, var på fisketur eller gikk topptur. Alle han møtte var glade og vennlige, og han flommet over av tilbud om sosiale aktiviteter han kunne hive seg med på.

På spørsmål om han så fram til å komme til Oslo, svarte han: «Nei, jeg angrer som faen. Se nå hvordan det er her nå. Kan jo ikke flytte fra dette».

Været i Nord-Norge er som en bedragersk venn, både når det er for godt og når det er for dårlig. Noen uker med sol, og vi glemmer hvor ubehagelig det til tider kan være. Den ekstreme harmonien vi blir servert når ting er bra, fungerer som en resett-knapp, hvor alt det kjipe er glemt på et blunk. Sannheten er at hvis vi kunne velge, ville vi hatt varme sommerdager hver dag. Og da er det en særdeles dårlig idé å bosette seg et sted som Tromsø.

Hvis jeg kunne tatt med meg alt det kule fra ishavsbyen til et sted der det konstant var 25 grader, ville jeg gjort det. Dessverre er ikke det så lett. Jeg har ett år bodd en plass der det er sommertemperatur året rundt, og jeg savnet aldri verken regn eller snø. Værvariasjonenes fortreffelighet er forferdelig oppskrytt. I mine år i Oslo og London klagde jeg også ofte på været, men selvsagt bare de dagene man fikk «variasjon» i form av regn og kald vind.

Det mest oppløftende med å bo i hovedstaden var at jeg visste at broren min bodde et sted i samme byen – Vinderen, rett ved Holmenkollen – hvor det konsekvent var to grader kaldere enn i resten av Oslo. Jeg pleide å fleipe med at temperaturforskjellen ikke skyldtes geografiske forhold, men i stedet kom av menneskene som bodde der. Når sant skal sies, hadde det fancy postnummeret uforholdsmessig mange nabokrangler som endte opp i rettssalen, og den ene delen av slekta var konsekvent ikke på talefot med den andre, som følge av arveoppgjør man ikke fant ut av før advokater hadde spist noen millioner av potten.

den måten er været langt bedre nordpå. Vi kjefter og smeller litt innimellom, men får kort tid etter en vennskapelig dult i skulderen, etterfulgt av spørsmålet: «Skal du ha en øl, din hæstkuk?».

Jeg har en mistanke om at den gode sommeren i år har bidratt til at enda flere har latt seg forlede. Når hele landet plutselig ble hindret i å dra utenlands, disket Nord-Norge opp med blå himmel og pittoreske horisonter.

Det folk følte som en påtvunget nødløsning for ferien, endte opp med den herligste ferien av dem alle. Ikke bare fikk Lofoten sin renessanse blant reiseglade nordmenn – Senja, Finnmark og Tromsø gjorde det samme. Jeg blir ikke kjempeoverrasket om flere syntes det var så behagelig at de bestemte seg for å bli.

Vi merket det da vi fikk flere dager med uavbrutt regn i forrige uke – ingen nordlendinger klagde. Er det noe vi er virkelig gode til, så er det å akke oss over været. Hadde det fantes jobber hvor en slik egenskap var etterspurt, ville vi vært selvskrevne førstevalg. Men, altså, ingen protester tidligere i uka, rett og slett fordi vi visste at vi hadde fått for godt betalt tidligere i ferien.

Det er som når man finner noe man har lyst på i en butikk, og oppdager at de har priset den feil. Vi vet at dette ikke er helt sannheten, og holder derfor klokelig kjeft når vi går og betaler. Sånn har det vært med sommeren i år.

Dette kompliserte forholdet vårt til landsdelen forsøkte jeg en gang å beskrive i en monolog som ble brukt i en film de laget i forbindelse med Sparebankens 175-årsjubileum:

Enn at æ sku forelske mæ i ei sånn dame Ja ja, helt rart va det kanskje ikkje Nord-Norge e nemlig den vakreste dama på jord Ho har fjelltinda som får andre dame tell å sænke blikket Ho har strender som gjør dæ matt Ho har myre fulle av bær Ho tilbyr nordlys som trøst, når alt føles som mørkest

Ho har temperament som gjør mæ redd Og når ho e bisk, skyr ho ingen midla Ho riv mæ i håret, piske mæ i ansiktet og blæs sæ ordentlig opp Æ har lært at når ho sætte i gang, e det bæst å legge sæ i skjul og vente tell ho løye Når ho har rast fra sæ, e ho så myk og elskelig at du på et blunk glemme kor vrang ho har vært Derfor e det ingen dame på jord æ ville bytta Nord-Norge bort med