Kommentaren

Støre, Giske og selvmotsigende slagord

Tirsdag fylte Ap-leder Jonas Gahr Støre 60 år. Feiringen ble lagt til Nordområdene, på ei øy midt i Selveste Havrommet, på folkemunne kalt Tromsø.
leder

Aftenposten kunne melde at han hadde blitt gratulert av ingen ringere enn Hillary Clinton, presidentkandidaten som tapte mot Donald Trump ved forrige valg i USA. Støre selv valgte heller et slagord fra den republikanske, doble valgvinneren George Bush jr., fra da sistnevnte rettet en advarende pekefinger mot fundamentalistiske terrorister i 2001.

«Enten er dere med oss, eller så er dere mot oss», smalt det så nådeløst fra Støre, der partikolleger i nord og inviterte fra pressen satt. Er det fest, så er det fest. Og nå var det pinadø nok. Dette var ingen diplomatisk tåkefyrste som mumlet kompromissvennlig og utydelig om på den ene og på den andre siden. Her skulle ingen være i tvil. Det var som om den gamle høvdingen Haakon Lies mantra «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole» var vekket til live igjen.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

At alle riksmediene laget saker på akkurat dette utspillet forundret åpenbart Støre. Han tok derfor umiddelbart til Twitter der han mente seg feiltolket, og at dette bare var et løst fragment fra en helhet, som var tatt ut av kontekst. Tåken sivet igjen ut i rommet. Her hadde han sagt masse annet, og så henger pressen seg opp i den ene lille filletingen. Noen ganger er bare livet så forbanna urettferdig.


Støre påpekte dessuten at dette relativt friske og Bush-assosierte utsagnet ikke hadde noe som helst med all den konstante viraken rundt Trond Giske å gjøre. Her må folk skille snørr og trønderbart, liksom.

Men det gjør ikke folk flest, ei heller i Arbeiderpartiets indre gemakker. Støre kan derfor ikke si at han rydder opp i interne stridigheter, uten å adressere Giske-saken som en del av det, da disse to er uløselig knyttet til hverandre. Alt kaoset rundt Giske er selve inkarnasjonen på de indre stridighetene i Ap, og det burde Støre, av alle, vite.

Det er ikke mer enn noen uker siden han klønet det voldsomt til for seg selv, i et intervju med NRK. På spørsmål om hva han tenkte om at Marianne Marthinsen og Jette Christensen, to sentrale Ap-politikere på Stortinget, gir seg i politikken, snublet han så det sang.

«[…] ingen er uunnværlige. Det kommer nye spennende mennesker. Jeg synes at de som takker for seg, de kan takke for seg. Så skal de også være takknemlige for at de har fått lov til å forvalte det ansvaret det er å bli valgt», var svaret. Da tok han ikke til Twitter, men sendte heller ut det som skulle være en oppklarende pressemelding for å rydde opp.

Også her var Giske og håndteringen av hans trakasseringseskapader, nær sagt selvfølgelig, det tematiske bakteppet. Og det var ikke Giske som ikke var uunnværlig, men de navngitte kvinnene. Hvordan varslerne i saken opplevde utsagnet kan man jo også tenke seg.

For Trond Giske er ikke engang en elefant i rommet, men ei indremedisinsk pine partiet har levd med i full offentlighet i flere år nå, etter at Metoo smalt og påvirket en hel verden, minus deler av Trøndelag. Taktikken med «gjort er gjort, spist er spist, trakassert er trakassert, gutter er gutter, nå må vi komme oss videre og vinne valg» har rett og slett ikke fungert for Støre overfor de krefter innad i partiet som fortsatt ikke synes Giske har noe å gjøre i sentrale verv etter varslingssakene.

Og dette er ikke en obskur og liten fraksjon i en rar underskog, men kommer fra flere hold, og det vil det fortsette å gjøre så lenge Giske strekker seg mot lederverv i Ap. Når hele 92 Ap-politikere fra hele landet signerer et leserinnlegg i VG, der de ettertrykkelig og i klartekst sier at Giske ikke bør få ny tillit til fremskutte verv i partiet, avdekker det en indre frustrasjon og verkebyll i partiet de ikke blir kvitt ved å børste seg på jakkeslaget og ta noen skritt fremover.


Kommentar

Siste runde med Giske

Trond Giske prøver nå å skrive om historien om hvorfor han mistet sin makt og sine posisjoner i politikken. Det bør han verken få lov eller hjelp til.


Også kan man dernest spørre seg: Når disse 92 personene går så hardt ut mot Trøndelag Aps innstilling for å få Giske valgt til fylkesleder i Trøndelag, er de da «med oss eller mot oss», eller noe midt mellom, for partilederen?

Som ved alle trakasseringssaker, kan det være verdt å minne om hva innholdet var og er. Trond Giske fikk flere varsler om seksuell trakassering mot seg, noen av varslerne tok attpåtil belastningen det var å stå frem i full offentlighet. Dette førte til noen hektiske romjulsuker i 2017, som i januar 2018 førte til at Jonas Gahr Støre selv ba Giske om å trekke seg som nestleder i partiet.

Nå mener mange at Giske har «sonet straffen» og burde få returnere inn i partiets toppverv igjen. Problemet er bare at Giske aldri har sonet noen straff eller tatt noe reelt, offentlig oppgjør med gjerningene som gjorde at han ble politisk vingeklippet av Støre. For en stakket stund iallfall. I stedet har han tvert imot jobbet intenst og målrettet for å gjenvinne tillit i eget fylke og landet for øvrig. Han har aldri beklaget noe annet enn at «folk har opplevd møtet med meg som beklagelig».


Det ynkelige Trondheim-syndromet

Arbeiderpartiet sliter. Når de midt oppi all elendigheten opplever at etablerte og tiltrodde kvinner i partiet trekker seg ut av rikspolitikken, er det de faktiske konsekvensene av hvor elendig Giske-saken er håndtert vi ser.


På toppen av det hele slapp hans egen kone i fjor ei bok der sannheten skulle frem, det vil si hva hun selv mente var sannheten, med Giske selv som sånn passe habilt kronvitne. Det er, merkelig nok, ikke nok for dem som mener Giske har forspilt sine sjanser i toppen av partiet, som mener at han har brent noen bruer bak seg, og at hensynet til varslerne og en opprydding i ukultur er viktigere.

De som forsvarer Giske, og ønsker ham tilbake, later til å være rause på hans vegne, fordi han er en så dyktig politiker. Skal man lage en politisk vinneromelett, får vi godta at det knuses noen trakasseringsegg, si. Og det er her Støre sitter med en het potet i fanget som aldri kommer til å kjøles tilstrekkelig ned så lenge Giske strekker seg mot toppene i Politikk-Norge.

Og da er vi tilbake til Støres festtale, der man altså enten er med eller mot, et utsagn som imploderer og pulveriseres i møtet med Arbeiderpartiets slagord «alle skal med». Det er en umulig brøk som ikke går opp, for et parti som kjemper med ryggen mot veggen, bare et år før neste stortingsvalg.