Kommentar - Verdensdagen for selvmordsforebygging

Vi kan alle sammen redde liv

For ganske nøyaktig 30 år siden tok faren vår livet sitt. 659 nordmenn døde samme år av samme årsak. Det var et såkalt toppår, men lite har forandret seg.
leder

Og det er jo ikke bare tall, men avsluttede menneskeliv, med alt det fører med seg.

Jeg var selv knappe 19 år da, og dette har selvsagt preget familien og meg i all ettertid, og det vil det nok fortsette å gjøre livet ut, som for alle andre i samme situasjon.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

Draget i lufta, den første delen av høsten, gir meg alltid et anstrøk av melankoli og ettertanke, savn og masse spørsmål som svirrer inni hodet mitt. Da det i år var et slags «jubileum», fikk denne dagen en ekstra tyngde. Det skulle på ingen måte feires eller noe, man feirer jo ikke dødsdager, men den symbolske fartshumpen i kalenderen må uansett forseres hvert år, og i år føltes det sterkere enn på lenge. Det var nok det runde tallet som gjorde det.

Pappa var knappe 46 år da, og selv om jeg tenker på nittitallet som relativt nært i tid, er det jo forbanna lenge siden. Internett fantes ikke, Olav var konge, det var fortsatt bare én TV-kanal, iallfall her i Nord-Norge, og åpenhet rundt psykisk helse generelt, og selvmord spesielt, var betydelig mindre enn i dag.

Jeg har ofte sittet og sett på de deprimerende tallene, statistikkene. Gjort de sedvanlige sammenligningene med antall trafikkdøde. Tenkt på at selvmord er den største dødsårsaken til unge menn, at hver og én av dem, rent statistisk, er sin egen største fiende. At ti ganger så mange har prøvd. Alt det der. Jeg har skrevet om det utallige ganger, og jeg kjenner en nummenhet, en avmakt og en gjennomgående frustrasjon over å måtte gjenta det gang på gang på gang.

For antall mennesker som tar sine liv hvert år har vært frustrerende lite nedadgående siden pappa sluttet å puste en høstdag i 1990. På hans hjemsted, Fauske i Nordland, der også vi vokste opp, var det ganske nøyaktig 10.000 mennesker boende i kommunen da han døde. Siden den gang har det dødd et sted mellom 16.000 og 17.000 mennesker av selvmord i Norge. Det er like mange som det bor i Fauske kommune og begge nabokommunene, Saltdalen og Sørfold, til sammen. Det er som om noen skulle ha sluppet ei atombombe over Indre Salten i dag og utradert alle folkene der.

Tallet er så stort at det er vanskelig å forholde seg til. Ikke minst når man vet at minst 10 ganger så mange har prøvd å ta sine liv i samme periode. Det er mange tragedier. Mange sønderslitte familier. Mange filleristede pårørende. Millioner av spørsmål. Knuste drømmer, fortvilelse, torpederte parforhold, solskinnsdager som kom, men som aldri ble opplevd. Bunnløst savn. Det er dypt hjerteskjærende.

Jeg har skrevet mye på redaksjonell plass om selvmord, og jeg prøver å tvinge meg selv til å gjøre det med ujevne mellomrom, fordi jeg er forbeholdt privilegiet det er å ha en plattform å rope ut om dette samfunnsproblemet fra. For det er dét det faktisk er. Et gedigent samfunnsproblem. Og vi har en lang vei å gå.

Når man ser på medias jevne fokus på dødsfall i trafikken, som er bra, for all del, blir det mer enn tydelig. Dødstallene er nå én sak, men symbolikken er vel så sterk. Veistrekninga i Lavangsdalen i Troms, som etter noen år med stygge trafikkulykker, og påfølgende hardt press i media, endte til slutt med at man investerte i svært kostbar veiombygging til i overkant av en milliard kroner – på en av de mest oversiktlige veiene i Nord-Norge – for å få plass midtdelere mellom møtende trafikk.

Helt topp det, altså. Hadde vi visst om så bare på halvparten så mye omsorg som det de gjør på samferdsel, på selvmord, ville nok kravene kommet om investering av psykologiske og psykiatriske midtdelere i livene til dem som sliter vært unisont. Og man hadde f.eks. selvmordssikret bruer rundt om.

Men det skjer ikke. Mange år etter et enstemmig politisk flertall i Tromsø bestemte seg for å selvmordssikre Sandnessundbrua mellom Tromsøya og Kvaløya, har det fortsatt ikke skjedd noe. I mellomtiden koster det liv. Det er heller ingen fakkeltog, underskriftskampanjer eller massive Facebook-grupper for dem.

Med ett år igjen til neste stortingsvalg synes jeg også politikere og programkomiteer bør kunne stilles hardere til veggs når det kommer til selvmord og psykisk helse, og da mener jeg noe annet enn faglig tunge kronikker rettet direkte mot helsedepartementet og helseministeren og fagdiskusjoner i nisjeblader.

Her synes jeg media faktisk har vært bedre enn fagmiljøene til å utfordre myndighetene i offentligheten. De siste 30 årene er det gått mange runder, og diskutert i interne fora, hvordan vi skal bli bedre på å omtale selvmord i mediene. Det har hjulpet. Den såkalte Vær varsom-plakaten har blitt korrigert og modernisert flere ganger, og senest i 2019 laget Norsk Redaktørforening en ny veileder for omtale av selvmord.

Da Ari Behn døde sist romjul, synes jeg mediene opptrådte med både åpenhet, anstendighet, finfølelse og respekt for både avdøde og pårørende – og med uvurderlig drahjelp fra ei tapper, klartenkt og klok datter. Det var fint å se.

Da faren min døde i 1990, ble det også en mediesak lokalt. Han var en høyt profilert person i Salten i Nordland, og at han hadde «gått bort», som det så fint het, var en selvsagt nyhet. At han hadde tatt sitt eget liv var derimot ikke nevnt noe sted, og dette til tross for at vi i familien hadde valgt å være helt åpne om det.

Da moren min sendte inn minneord til avisene, et langt kjærlighetsdikt hun hadde skrevet til ham mens han var i live, som han altså hadde lest selv, ble til og med ordet «selvmord», fra en vesentlig passasje i diktet, sensurert bort av redaksjonen i Nordlandsposten, og uten at mamma ble spurt.

De ville «skåne» familien og la være å forulempe leserne sine med den slags. Sikkert gjort i de beste intensjoner, men dog. Det opplevdes uansett som et grovt overtramp den gang, og som en uryddig og feig måte å skjule virkeligheten på. I dag ville et slikt grep fra ei seriøs avis heldigvis vært helt utenkelig. Fordi mediene, og samfunnet for øvrig, har blitt mindre taburedde, mer åpne og bedre på å takle en offentlig samtale om selvmord. Verden går, tross alt, fremover på noen felt. Alt var ikke bedre før.

I tillegg har vi de siste årene hatt heidersmenn og – kvinnfolk som f.eks. Else Kåss Furuseth, som har stått frem i forskjellige fora og snakket usminket og åpent om selvmord. I fjor år inviterte hun Erna Solberg hjem til seg på denne dagen. I år inviterer Erna heller Elsa og andre hjem til seg. Det er fint. Alle slike former for åpenhet gjør det stadig litt lettere for andre å snakke om det, og man får fjernet noe av tabuet og skammen som alltid har hengt ved det.

Mennesker som tok livene sitt i Norge ble frem til 1842 begravd i skogen og i flomålet. Først da ble de begravd i vigslet jord, dog uten å få jordpåkastelse (det fikk de ikke før i 1897), og med en statlig vedtatt pliktig likprekenen, med fordømmelse av den avdøde. De etterlatte fikk heller ikke arve den avdøde før en lovendring i 1902. Frem til da konfiskerte Den Norske Stat alle verdier fra de etterlatte etter selvmord. Ikke bare fikk de livene sine ruinert emosjonelt. De ble – i tillegg – ranet og offentlig ydmyket av staten. Vi har – tross alt – kommet et stykke på vei siden da.

Den største bøygen, og den viktigste kampen nå, er å kjempe for at psykisk helse får like mye plass i offentligheten og like mye penger som somatikken. For det er dessverre fortsatt slik at somatikk oppfattes som mer sexy, mer spennende og prestisjetungt, i så vel media som internt i store deler av Helse-Norge.

«Den gylne regel», for å utjevne forskjellene, er en fin idé, mens den elendige og tilfeldige oppfølgingen av den i praksis er til å bli psykisk syk av. Ventetiden på å få psykolog eller psykiater er deprimerende lang, og det dør stadig folk som stanger i køen, mens de tapre og alene, eller sammen med venner og pårørende, forsøker å kjempe en reell kamp for å overleve. Mange «taper» dessverre denne kampen, mens noen i det offentlige byråkratiet venter med å lulle deres individuelle problem inn i et eller annet slags rigid pakkeforløp.

Det er dessverre en etablert sannhet, sikkert også via media, at det er mye mer prestisje og stas å jobbe med hjernekirurgi, skjelett og avansert hjertekirurgi, enn med pasienter som har udefinerbare, psykiske problemer, der en quick fix, en operasjon eller klar diagnose synes fjernt.

Det gir dessverre mye bedre seertall og entusiasme å filme Mads Gilbert som snakker på gebrokkent nordnorsk til fargerike pasienter i billedvakre omgivelser, filmet fra stilige helikoptre, enn å lage TV om nedlegging av sengeposter innen akuttpsykiatrien. Det bare er sånn. Jeg skulle likevel ønske meg et «113»-program for folk som sliter psykisk.

I dag markeres dagen for selvmordsforebygging. Det er synd vi trenger en slik dag, men det er bra vi har den åkkesom. La oss bruke den til å gå den psykologiske og sosiale dørstokkmila, til å vie den til noen andre som trenger litt oppmerksomhet. Vi kan ikke dele ut klemmer i vilden sky i disse dager. Men vi kan sende ei melding, ta en telefon eller stikke på besøk til noen. Det er noe man aldri angrer på. Og det kan redde liv.