Kommentaren:

Det usedvanlig merkelige jubileet

Det er nøyaktig seks måneder siden verden ble en totalt annen – dagen da hele Norge ble tvunget til hjemmeisolasjon.
leder

Et halvt år har passert der vi har gått rundt og vært bekymret, hvor vi har sluttet å gi hverandre klemmer og blitt vant til å gå med maske på buss og fly. Hvis noen hadde havnet i koma i starten av mars, og våknet opp nå, ville de dramatiske endringene virket nærmest som en dommedagsfilm.

  Foto: Tegning: Odd Klaudiussen

På mange måter har vi fått vite hvordan nordmenn ville klart seg i en krig. Svaret er: det ville gått helt fint. Vi har vist fram en formidabel fleksibilitet, og er, sammenlignet med de fleste andre land, flinke til å innordne oss og følge rådene til myndigheter og eksperter. Det har kommet godt med, og gjør at det foreløpig har gått så vidt bra.

Vi har innordnet oss etter utestedene som stenger ved midnatt, hvor drinkene kun kan bestilles gjennom en QR-kode og en app. Og vi er påpasselig med å ikke invitere med for mange, verken på byen eller i private lag.

Aldri i vår livstid har vi vært rene på hendene. At jeg skulle bruke mer sprit på hendene enn i drinker, ville vært vanskelig å forestille seg da jeg var student. Et lite virus har imidlertid sørget for den omprioriteringen.

Lørdag startet Premier League, til alle fotballinteressertes glede. Men hvor absurd ville det ikke vært om man for ett år siden fikk høre at neste sesong kom til å spilles uten publikum på tribunene.

Og selv en slik reserveløsning er å foretrekke foran sånn som det var for noen måneder siden, med absolutt ingenting. Ingen kamper, ingen treninger – nada.

At folk i noen uker fulgte færøysk toppdivisjon på TV, sier litt om hvor desperate vi var. I går gikk en hyperdramatisk, svært målrik, kamp mellom Liverpool og Leeds, uten annen jubel enn det spillerne og de på benken klarte å mønstre. Surrealistisk og litt stusslig, men likevel en lettelse at kampen i det minste ble arrangert.

Elevene har fått lov til å gå på skolen igjen, mens universitetene driver et slags vekselbruk med fysiske forelesninger og undervisning på Teams og Zoom, der det er mulig. Jeg hadde vel ikke i 2019 forestilt meg at ungene skulle lengte etter, og til og med mase om, å få gå på skole, men sånn ble det.

I sommer ble brått alle utenlandsplaner slengt over ripa, til fordel for mye mer spennende turer til Lofoten og Senja – viste det seg. Dessverre medførte reisestoppen også at Tromsø ikke lenger fikk turister fra Asia.

Det er liksom ingen trøst at gatene fortsatt fylles med folk som ifører seg munnbind, når man vet at adressene de kommer fra er Kroken og Stakkevollan – og det eneste de legger igjen av penger er til et månedskort på buss.

De som jobber i helsevesenet har fått vist seg som noen sanne helter i månedene som har gått, der de sømløst har holdt hjulene i gang, alle utfordringene til tross. Panikken har ikke rammet det norske samfunnet, sånn som det har andre steder, fordi vi har hatt tilsynelatende god kontroll – og da særlig i helsesektoren.

Myndighetene – både regjeringen og lokalt – har guidet oss rimelig trygt gjennom uføret så langt. Rådene har vært basert på Folkehelseinstituttets ekspertise, ikke tilfeldige gjetninger fra politikere. Det er nok av eksempler på at det ikke alltid går slik. For å ta i bruk en nordnorsk klisjé – vi har faktisk «stådd han av».

Den moderne tidsregningen vil alltid referere til «før eller etter korona». Jeg håper vi om ett år også kommer til å snakke om perioden «etter vaksinen».