I 1920 var første verdenskrig nylig avsluttet, Norge hadde vært enn selvstendig nasjon i bare 15 år og relativt lille Tromsø, med drøyt 10.000 innbyggere, var en fisk- og fangstkommune, og den siste utpost for flere hundre selfangstbåter. Selv Ølhallen hadde ikke sett dagens lys. Universitet, trafikklys, tunneler, bruer og katedraler var ikke på tegnebrettet. Hva fremtiden skulle bringe for by og klubb den gang var virkelig ikke mulig å spå. Og det skulle ta lang tid før vi kom dit.

Nordnorsk fotball levde på sett og vis sitt eget liv. Først i 1963 fikk landsdelens lag delta i Norgescupen, men ikke i serien. Det var så dyrt, sa de i sør. Toppfotballen ble nemlig spilt sørpå, og først med Mjølners kvoterte inntog i nasjonal fotball i 1972, og senere Bodø/Glimts sensasjonelle cupgull i 1975, og et påfølgende opprykk året etter, kunne man holde med et nordnorsk lag i den ypperste eliten.

For undertegnede, en knallis og tjyvbone fra Fauske i Nordland, var det utenkelig å holde med et lag fra Narvik, man holder ikke med lag fra Narvik, og Bodø/Glimt vokste jeg opp med som erkerivaler og storebror til Fauske/Sprint. Da TIL rykket opp i 1985, ble drømmene om et eget lag i nord oppfylt. Da var jeg 13 år. Året etter flyttet storebroren min til Tromsø, og jeg fikk med det et enda tettere bånd til byen og klubben.

Cupseieren i 1986 var julaften, nyttårsaften, 17. mai og lønningsdag på én gang. At de berget plassen med et nødskrik gjorde sesongen komplett. Deretter beit TIL seg fast i det øverste sjikt. Spillerne var så kule, så tøffe og så rå at jeg nesten syntes synd på motstanderne, men bare nesten. Alle spillerne var digre, nordnorske gladiatorer med overarmer større enn lårene på søringmotstanderne.

Gutan var barske menn med hår på tennene, rullings i munnvika og som løp som gærne på matta, så frostrøyken oste, der de siklet og smilte sleskt på vei inn i hasardiøse tofotstaklinger, med de røde- og hvitstripete draktene jeg måtte tvinge meg til å elske. Der jeg kom fra hadde tjyvraddene i Saltdalskameratene samme drakter. I England var det de dølle midland-gampene i Stoke. Draktene ble likevel snart vakre.

I 1990 ble Tromsø min egen hjemby, og jeg flyttet rett i en dramatisk gullkamp, som selvsagt endte to lusne poeng bak Eggens begynnende storlag. Men alle lag hatet å komme til Alfheim. Fort Alfheim, som vi kalte det. Og jeg elsket å være der, og følte meg skikkelig velkommen. De første kampene så jeg fra sittetribunen, sikkert fordi jeg aldri hadde prøvd noe så stilig i Norge før, men jeg skjønte kjapt at det var Store Stå som gjaldt, der folk som John Gunnar Tysnes, Gunnar Aune, Erling «Struppen» Stenstrup og en haug andre ga meg ukentlige leksjoner i å skjelle ut dommere, linjemenn, søringer og det som verre var. Det var ei jævla fin tid.

Store Stå på 90- og 00-tallet ga meg noen av de aller største kulturopplevelsene jeg har hatt i Tromsø. Gjengen der inkorporerte meg i byens indre sjel, for den måtte du på Alfheim for å finne, der lukta av rullings, tynn kaffe og medbrakt væske for fysisk og åndelig oppvarming svinset i lufta. Chelsea-kampen i snø. Den enda bedre kampen mot NK Zagreb. 4-1-Grusinga av Rosenborg i 2004. Og alle kampene der vi sendte Bodø/Glimt gule og blå tilbake til Bodø. Min selektive hukommelse vil ha det til at det var hver gang. Som det var.

Og den største kampen av dem alle, da vi ydmyket Glimt på Ullevaal, attpåtil på min egen 25-årsdag. Det hjalp ikke engang at Runar Berg handset og jukset Glimt til 1-0-ledelse. Årst og Rush ville det heldigvis annerledes. Også husker jeg alle de fordømte 1-0-kampene vi vant mot dølle lag som Kongsvinger, Sogndal, Skeid, Ham kam og Strindheim.

Sliteseiere i ruskete høstvær, med pissregn på ei harvet Alfheim-matte, og der Kong Sigurd til slutt slet seg løs fra fem forsvarere, løp fra alle og peisa ballen i nota mot sørmålet og løp smilende mot oss med en finger opp i været. Ikke noe dum dansing eller babyvugging. En finger. Det var nok, og ved indre bane stod Charlie Pride og plystra, mens Boa holdt neven i været mot Store Stå. Tider.

Og Årst, kule Årst, med den krumme nakken, det digre smilet og det store hjertet. Målmaskinen Rune Lange. Slegga. Bummen, som var banens beste i hver kamp. Steinar. Herregud, Steinar. Tor «Torpedo» og Tore Nilsen som vi elsket i gult og rødt. Lars Espejord. Verdens tøffeste Bjarte Flem. Morten Pedersen. Arne Vidar Moen. Sånn kunne man holdt på. TIL har så ufattelig mange kule profiler opp gjennom, og mange lokalt forankrede. Noen nevnt. Ingen glemt.

Og noen ditto kule utlendinger som har krydret stallen. Trygvi. Kara. Kovacs. Bernier. Den hardtslående Mike McCabe osv. Vi elsket jo dem også, som om samtlige av deres åtte oldeforeldre var oppvokst i Hansjordnesbukta.

Å holde med en klubb som TIL er selvsagt forbundet mer med smerte enn glede. Det har blitt noen nedrykk, og noen få sesonger med kamp om tittelen. Selv husker jeg hvor fortærende det var at de solgte Gamst og Kovacs mens vi ledet serien i 2004, og vi endte opp 8 poeng bak Rosenborg, etter å ha tapt tre av de fire siste kampene.

Cupfinaletapet mot Hødd var et sportslig bunnpunkt. Jeg var rasende da alt fra ordfører til andre fremskutte folk skulle ha oss til å være stolte over «sølvet», et metall som er alt annet enn edelt i lagidrett, og i særdeleshet etter å ha tapt en kamp der vi var like store favoritter som Lillestrøm var da de tapte mot oss i finalen i 1986. Jeg skammer meg fortsatt over den kampen. Og det har vært en hel haug av trenersparkinger. I perioder har klubben sparket flere trenere enn de har sparket baller i mål.

Jeg fikk selv en alvorlig knekk i mitt kjærlighetsforhold til TIL da de i 2015 sparket heidersmann, redningsmann og klubblegende Steinar Nilsen, og innkalte til en tjueminutters bisarr, selsom og uverdig pressekonferanse der ledelsen ikke engang klarte å fortelle hvorfor de hadde gjort det. Den kjipe sitringen av dette har dessverre fortsatt å henge ved hos meg, men det nytter jo ikke å være langsint på en klubb.

Det er heller ingen andre lag å holde med. Man bytter ikke klubb. Så det vil alltid være TIL, en nordnorsk merkevare nesten like sterk som Mack og Arthur Arntzen. At jubileumsåret skulle bli på nest øverste nivå var forsmedelig. Ikke minst når man ser hva som skjer i toppdivisjonen. At opprykkskampen skjer for så å si tomme tribuner var det iallfall ingen som forutså, men dét er jo ingens skyld. Men nå er vi på vei. På vei tilbake der vi hører hjemme, der vi skal være. I toppen, fra toppen av verden.

Så gratulerer med dagen, gamle sliter! ‘Eya Til!