Kommentaren

Hva er politikk uten hjerte og følelser?

«Det kan ikke være slik at disse som tente på teltleiren sin skal få en fribillett til Norge».
leder

Uttalelsen er fra Bjørn-Gunnar Jørgensen, leder av Tromsø Frp, og kom i et intervju med herværende avis, som en reaksjon på at ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) ønsker å ta imot mange flere flyktninger fra den raserte Moria-leiren enn det regjeringen vil.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

Samme dag skriver Per-Willy Amundsen (Frp) et innlegg i Nordnorsk Debatt, der han forsøker å latterliggjøre folks omtanke og bekymring for dem som i dag oppholder seg i det gjennomgående helvetet Moria-leiren er, og har vært, i lang tid.


Tromsø Frp ut mot ordføreren og Flyktningtjenesten:

– Kan ikke være slik at disse som tente på teltleiren sin skal få en fribillett til Norge

Frps gruppeleder tviler på at Flyktningtjenestens kan skaffe kommunale boliger til asylsøkere fra Moria. SV stiller seg derimot ved ordførerens side, og vil hjelpe.


Han kaller ordføreres ønsker om å ta imot flere enn totalt 50 (til sammen i hele landet) for «en bisarr intern konkurranse: hvem vil hente flest «flyktninger» fra Moria-leiren?». Flyktninger i anførselstegn, altså. Ønske om omtanke for bisarr konkurranse. Dernest messer han hånlig i vei om at landet har fått politikere som lar seg styre av noe så latterlig som følelser, i stedet for fornuft - hjerter i stedet for hjerner.

Amundsen renner åpenbart over av følelser i sin indignerte harang mot følelsesmennesker. Dette er åpenbart en strategi fra partiet for folk flest. Innvandringspolitisk talsmann Jon Helgheim har snakket om det samme, om det hersens «føleriet» og «sosionomiseringen» av politiet. Det virker som et spinn, dette. At følelser er noe man skal fremstille som noe svakt, noe pinglete, noe som ikke lar seg forene med fornuften.

Og da har vi altså kommet dit, at det å mistenkeliggjøre en hel flyktningleir for å være kyniske, pyromaniske lykkejegere plutselig er gangbar mynt i det offentlige ordskiftet. Og at de som vekkes av følelser for andre mennesker i nød har mistet fornuften og det politiske gangsynet, druknet som det er, i strie strømmer av pinglete sosionomtårer.

Jeg har full respekt for at det er forskjellige syn på denne saken. Det er selvsagt lov å mene at vi ikke skal imot flere flyktninger til Norge enn de 3.000 vedtatte kvoteflyktningene vi fra før har bestemt oss for. At antallet flyktninger fra Moria-leiren vi nå skal ta imot ikke skal tas inn i tillegg, men regnes inn i den vedtatte mengden, er også lov å mene. Det er sågar politisk flertall for det.

Å være for en restriktiv flyktningpolitikk er verken kontroversielt eller spesielt krevende i det offentlige ordskiftet. Det er sågar helt vanlig, langt inn i både regjeringskontorene og i opposisjonen på begge sider av sentrum. På samme måte må det være rom for å mene at et busslass med flyktninger fra en humanitær katastrofe føles lite, når situasjonen for dem som er rammet er så prekær (og da tenker jeg ikke først og fremst på den norske velferdsstaten).

Moria-leiren er heller ikke, for dem som måtte tro det, en fornøyelsespark for sprudlende glade og kyniske parasitter, med pyromaniske tilbøyeligheter, som bare venter på å stikke sugerøret ned i den norske statskassa.

Da brannen brøt ut i forrige uke, bodde det 13.000 mennesker der, mens området er dimensjonert for bare 3.000 av dem. Det er masse barn der. De sanitære forholdene er forferdelige. Mange er dypt traumatiserte og sliter med både somatisk og psykisk helse, som er livredde og som gråter seg i søvn og våkner sultne og forvirrede, uten å ane hva fremtiden vil bringe. Det er mennesker, ikke bare tørre tall man kan sveipe langs ei kuleramme, som om det var et brettspill.

De som holder til her har ikke vunnet noe lotteri. Stillbildene og TV-opptakene derfra er knapt til å fatte, og det hele skjer attpåtil på europeisk jord, vårt eget kontinent.

Omkvedet for ikke å hjelpe dem, foruten at det bare er føleri og bisarre snillismekonkurranser mellom naive og følelsesstyrte globalister, er at Norge ikke har råd å hjelpe mer enn 50 pers, attpåtil innenfor de allerede 3.000 vi har bestemt at skal få hjelp.

Norge er midt i en pandemi (som hele resten av verden, også Hellas, men likevel). Det er mennesker i sykehuskø her. Eldre går for lut og kaldt vann. Svømmebasseng står tomme. Det mangler asfalt på veier. Arbeidsledigheten er på fryktinngytende 3,8 prosent. Vi har egne problem å hanskes med også her på berget, må vite. Og de må vi først ordne opp i før vi kan hjelpe andre.

Så kan man selvsagt diskutere om det ene utelukker det andre. Men vil vi virkelig ha politikere som ikke lar seg styre av hjertet, av følelser? Når ble dette latterlig? Og hva er det, om ikke følelser, som styrer innvandringspolitikken? Og da mener jeg uansett hvilket ståsted du har. Var det ikke følelser som gjorde at vi tok imot over 14.000 mennesker på flukt fra Bosnia-Hercegovina til Norge under Balkan-krigen på 90-tallet?

Leser man kommentarfeltene i nyhetssakene som omhandler Moria-leiren er det dessuten mye som tyder på at de som ikke vil ta imot noen også har godt med følelser i sving. Det samme gjelder når det kommer til eldreomsorg, klimanekt eller bekymringer og hva det måtte være. Bompengemotstand virket heller ikke ribbet for følelser sist jeg sjekket.

Det er følelser som gjør oss til noe mer enn maskiner, som gjør oss til mennesker, som gjør at vi har empati og ønsker en bedre verden, uansett om vi vil trekke den til høyre, venstre eller mot sentrum av politikken. Jeg liker derfor å være så naiv og tro at de som vier sitt liv til politikken er styrt av nettopp følelser. Har du ikke følelser, har du strengt tatt heller ikke noe der å gjøre.