De fleste som bor ved den langstrakte kysten vår, fra Bergen i sørvest til Kirkenes i nordøst, har et forhold til Hurtigruten, eller Hurtigruta, som vi kalte den der jeg vokste opp. Nærmeste anløp for oss var i Bodø, og i tillegg til at byen hadde et eget bryggeri, var dette noe av det jeg var skikkelig misunnelig på Bodø for.

Hurtigrutas anløp var en vakker og repeterende film som alltid kom i ny, visuell innpakning. På blankt hav sommertid, i midnattssol, med svartbaker og havørn som dovent fløy rundt den. På vinteren, med det ville havet piskende langs rekka, gyngende inn mot kaia. Trauste, fine og trygge båter.

Og Hurtigruta var så mye mer enn en båt. Hurtigruta. Det er et ord som rommer så mye. Hurtigruta var symbolet på noe som knyttet landets kyst sammen, som fraktet folk, biler, fisk og andre varer, i tillegg til søringer og tyske, japanske og amerikanske turister. Å gå om bord på Hurtigruta hadde noe andektig ved seg, der man steg inn i både historie og fremtid.

Over noen spredte turer fikk jeg til slutt med meg hele strekningen, og jeg elsket hver bølge vi forserte med den ærverdige farkosten som sveipet langs land og over røffe fjordparti.

Å oppleve Lofoten fra Hurtigruta er forutsigbart spektakulært, men kysten er jo så mye mer. Ikke minst er den sterkt undervurderte Helgelandskysten, som man bare ser slappe konturer av fra E6 eller Nordlandsbanen, er et postkort alene. Fra Hurtigruta er strekket et visuelt drops. Og selv vi som bord i nord, og som lett kan bli usjarmerende skrytete og blaserte når det kommer til natur, lar oss bergta av kysten sørover, sett fra Hurtigruta.

Lyden av fløyta gjør noen hver varm om hjertet, og de ekstra heldige får oppleve at nord- og sørgående møtes på mektige Vestfjorden, glir inntil hverandre og fløyter, mens passasjerer vinker vennlig over til hverandre fra sine dekk.

Hvert stopp, med det vakre synet av ventende som utålmodig vinker til sine kjære, og som kaster seg rundt halsen på dem når de går i land og gjenforenes, slik det har vært i over hundre år. Hurtigruta vår. Vår Hurtigrute. Folkets båt. En vesentlig del av postkortet av Tromsø, der den glir elegant under Tromsøbrua, med Ishavskatedralen og Tromsdalstinden i bakgrunnen.

Karl Erik Harr, Kari Bremnes, Halvdan Sivertsen, Ragnar Olsen og en haug andre har brukt Hurtigruta kjælent og ærbødig i sine åndsverk. Nei, det er virkelig ikke bare en båt, dette. Og derfor har kystens befolkning applaudert at staten har vært med å holde skutene flytende. Fordi kysten fortjener og trenger det.

Eller, det var ikke bare en båt. Nå er det knapt en båt, men et omdømmecruise med kjølen i været, frådende ned i avgrunnen til soundtracket av kommunikasjonsrådgivere som prøver å tåkelegge ansvar og anstendighet med meningsløst bubbel og babbel.

At de gamle skipene etter hvert ikke var spesielt hurtige, men ble erstattet av store cruiseskip, måtte man liksom bare godta. Det fikk være grenser for å være gammelmodig og verdikonservativ. Selv eierbytter, utflagginger og omlegging av drifta har ikke klart å skade merkevaren nevneverdig hos folk flest.

Hjemmesidene deres viser spektakulære bilder av cruisepassasjerer sammen med pingviner og tilbyr spennende cruisereiser i flytende hoteller til Sør-Amerika, Karibia, Nord-Amerika, Island, De britiske øyer, Svalbard og Antarktis.

Alt dette utenomsportslige har vi smertelig godtatt, simpelthen fordi Hurtigruta har en så ufattelig sterk posisjon i folket. Men nå er det nok for de aller fleste. Den famøse krisehåndteringen av koronaskandalen savner sidestykke på denne siden av «Komiske Ali», og da granskingsleder Jan Fougner torsdag gikk gjennom hurtigruterapporten foran pressen, var det skildringen av et fatalt omdømmehavari, minutt for minutt.

Kynisk utnyttelse og sosial dumping av lavtlønnede arbeidere fra et land med massive smitteutbrudd. Tilbakeholdelse av livsviktig informasjon. Spredning av farlig desinformasjon. Elendig kommunikasjon til passasjerer, helsepersonell og presse. En rådvill og uklok skipslege. Taxisjåfører som ble slengt under båten. Varslinger som ikke ble iverksatt. Og så videre. Lista av skandaløse, dumme og umoralske valg er lengre enn landets kyst. Alt for å berge seg selv, ikke passasjerer eller sivilbefolkning.

Når Petter Stordalen ser oppriktig nedtynget ut, og Trygve Hegnar er brydd og forlegen, skjønner man at det er alvorlig.

Og det hele toppet seg da hurtigrutas konsernsjef Daniel Skjeldam samme dag ble intervjuet av NRK Dagsnytt Attens Sigrid Sollund. Hele sju ganger forsøkte hun tappert å røyke ut et fornuftig svar fra ham, helt uten hell. Det var den elendige ukulturen i selskapet, solid påpekt i rapporten, hun prøvde å få en mening om.

«Hvilke signaler og beskjeder har du gitt når kulturen blir sånn?», spurte hun. Gang på gang. Svarene var av det aparte slaget, slikt kommunikasjonsrådgivere terper dem på før møter med pressen. Det var en bisarr seanse. Skjeldam dro i tåkeluren og gjøv løs.

«Som jeg sier, så viser kulturmålingene, som vi gjennomfører ofte, at det er veldig mye positivt ute i organisasjonen. Men, det er klart, at når vi får en rapport som vi gjør nå, er vi nødt til å ta det alvorlig for å se på hvordan vi kan forbedre og jobbe målretta med kulturarbeidet i selskapet videre».

Uren, turen, tåkeluren. Han fortsatte.

«Kulturen i Hurtigruten er det viktigste vi gjør. Det er kulturen som danner grunnlaget for at sikkerheten alltid kommer først».

Standhaftige Sollund fortsatte å stille samme spørsmål, etterfulgt av stadig mer tåkete svar. Ordet kultur ble anvendt et tosifret antall ganger, i så mange fasetter og med så mange forskjellige tonefall og nyanser, at det ble mer og mer komisk, enn si lattervekkende. Jeg følte for å sende ømme omtanker til Jan Erik Volds kulturuke-dikt.

Jan Erik, møt din overmann. «Kukutelur», «Tuklekuru», «Kuruketul», ta dere en kjeks. Skjeldam har lagt til kai!

Dette er den morsomme delen av det. Bak den ufrivillige ukulturhumoren ligger det et dypt alvor, der en ærverdig aktør opprettet for å binde kysten sammen er overtatt av en gjeng som får selv de klassiske cruiseselskapene til å fremstå som veldedighetsorganisasjoner. Som klarte å tyne regjeringen til å sette i gang businessen når alle andre lå til kai, og som sviktet kapitalt på alle tenkelige måter da pandemien veltet inn i kassaapparatene deres.

Som har satt liv og helse i fare og brukt all energi på å berge hekken til seg selv, i stedet for å sette passasjerer, helsepersonell, taxisjåfører og vanlige folks sikkerhet foran, og der størst mulig fortjeneste på kortest mulig tid trumfer anstendighet og et minimum av troverdig selvransakelse.

Og det er vårt selskap, våre båter og vår kystkulturhistorie denne overbetalte gjengen kødder med nå. Og alle ser det.

Vit det, når dere pakker ansvar og anstendighet inn i visvas om kultur og ukultur.