iTromsø mener:

Tromsøs folkevalgte bør bo i Tromsø

I løpet av det første året i valgperioden 2019-2023 har flere av Tromsøs folkevalgte sluttet eller tatt permisjon fra kommunestyret.
leder

Noen har midlertidig fått roller i regjeringsapparatet, som Erlend Svardal Bøe eller Vanja Terentieff. Andre flytter fra Tromsø på en mer permanent basis, som Høyres Ragnhild Berg Olsen og Aps Tonje Randisdatter Tunstad, og søker dermed permisjon fra sine verv og forpliktelser.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

Det er helt streit. Vi kan ikke forlange at folk skal sette sine liv på pause fordi de blir folkevalgt for en fireårsperiode.

Det vi derimot bør kunne forvente, er at de som fungerer i sine verv som folkevalgte holder til i Tromsø.

Aps Aleksandra Seljeseth har i høst flyttet til Oslo for å studere, og det er bare å ønske henne lykke til med studier og en ny tilværelse. Landsdelen og byen har utelukkende godt av at ungdommer reiser ut, og kommer hjem med nye erfaringer og ideer. Og at unge folk forlater er en av prisene vi betaler ved å inkludere unge mennesker i demokratiet. Mange flytter etter studier, og det får vi håpe de også fortsetter med i fremtiden. Vi kan ikke forlange at de skal bo for alltid i byen hvor de velges som folkevalgte.

Men en forutsetning for lokaldemokratiet er at det er nettopp det – et lokalt demokrati. Hvor beslutninger fattes av og for befolkninga i en kommune.

Det er ikke en god løsning at noen kommer flygende fra Oslo en til to ganger i måneden for å avgi sin stemme i kommunestyret, før de forlater igjen. Eller at de sitter på videomøte fra andre enden av landet, og treffer beslutninger som påvirker et lokalsamfunn man ikke er en del av i sin hverdag. Det er det planen er for Seljeseth, som fortsetter i kommunestyret tross sine studier i Oslo.

Gitt Tromsøs krevende økonomiske situasjon, er det heller ikke noen god løsning at kommunen nå må finansiere månedlige flybilletter for folkevalgte til og fra byen.

Lokalpolitikere gjør en viktig jobb der de sokner, og er med å treffe avgjørelser som får noe direkte å si for innbyggerne. Da er også nærheten til sakskomplekset en nødvendighet for selv å kjenne fordelene og ulempene ved sakene de er med å bestemme over. Det gjør man mest når man selv kjenner hvor skoen trykker.

Samtidig vil det være en ikke ubetydelig kostnad for demokratiet når dyktige, unge og kvinnelige politikere forsvinner, for en tid, fra kommunestyret. Det er en gruppe vi trenger flere, ikke færre av, i landets mange beslutningsorganer.

Seljeseth og alle andre politikere er velkommen til å reise ut i verden. Men da må de gi slipp på sine lokale verv så lenge de er borte. Og så er de hjertelig velkommen til å delta igjen, om og når de kommer tilbake, full av nye erfaringer. Da trenger vi deres stemmer.