Den positive responsen kan sikkert styrke både selvtillit og moral, men det er selvsagt ikke noe man kan leve av.
Dette har kommet klart til uttrykk i forbindelse med årets lønnsoppgjør, der misnøyen fra mange sykepleiere om å vise måtehold og moderasjon har kommet til overflaten.
Et følelsesladd innlegg på Facebook i slutten av september, fra sykepleier Marit Borch, har etter hvert nådd avisredaksjoner og spredd seg med delinger og kommentarer i virale bølger. Borchs utbrudd er også forståelig, særlig med tanke på hva det nokså spesielle året 2020 har medført av ekstra påkjennelser for hennes yrkesgruppe.
Sykepleierne ble nektet utenlandsreiser da pandemien traff landet, og de ble ansett som så viktige at barnehagene ble holdt åpne blant annet for at deres barn skulle gjøre det mulig for dem å være i arbeid, mens andre måtte løse dette selv.
At de i tillegg har måttet utføre arbeid som har satt dem i særlig smittefare har selvsagt også vært belastende. Man kan ikke velge hjemmekontor om man er sykepleier. Det er også snakk om en yrkesgruppe de ansatte har utdannet seg for, og der de, til tross for et stadig økende behov, sliter med rekrutteringen. En intensivsykepleier har for eksempel en femårig mastergrad.
Streikeretten, som de fleste andre yrkesgrupper har som lovfestet forhandlingsmiddel i lønnsforhandlinger, er også relativt svak for sykepleierne, da «risiko for liv og helse» naturlig nok gjør at en streik kjapt ender i tvungen lønnsnemnd.
Det mangler i dag cirka 5.000 sykepleiere, og ifølge prognoser fra SSB vil dette tallet øke til 28.000 innen 2035, altså en antatt fem- eller seksdobling.
Høy arbeidsbelastning og lav lønn oppgis som årsaker til manglende rekruttering og at flere sykepleiere forlater yrket. Det er alvorlig.
Verdens helseorganisasjon har bestemt at 2020 er sykepleiernes og jordmødrenes år. Gitt bakteppet dette høyst spesielle året har avstedkommet, er det naturlig at yrkesgruppa ikke synes applaus på balkongene er nok.