TV-aksjonen 2020 går til WWFs arbeid for å bekjempe plast i havet. Det er et fornuftig og betimelig felt å bruke tid og oppmerksomhet til.

Selv ikke de mest livsfjerne klimafornektere nekter på at plast i havet er et problem. Fordi vi kan se det med det blotte øye. Og fordi problemet gradvis velter innover oss, direkte og indirekte.

Jeg må ærlig innrømme at det kan være vanskelig å få opp temperaturen i hodet mitt på alle miljøsaker. Jeg fikser ikke helt å mobilisere et brennende hat mot dem som ikke skyller og bretter melkekartonger eller ikke vasker yoghurtbegre før de legges i poser med rett farge. Når det kommer til åpenbar, skjødesløs og hjernetom forsøpling av naturen, er det ganske annerledes. Da blir jeg frådende Blekkulf-forbanna.

Bildene av en syk gåsenebbkval i fjæresteinene utenfor Sotra i 2017 satte sinnene i kok veden over. Med rette. Bilder av død sjøfugl, sel og skalldyr innviklet i plast er heller ikke uvanlig. Plasten som flyter rundt i overflaten tar etter hvert til seg alger, som dermed gjør at den lukter mat, som i sin tur gjør at den havner i magen på sjøfugl, fisk og sjøpattedyr.

Havet er så enormt stort at vi i alle år har behandlet som om det var totalt usårbart. Mye av det kan nok forklares ved at det som er ute av syne også har vært ute av sinnet. Båter ble senket i dypet når de var tatt ut av drift. Vaskemaskiner, gamle kjøkkeninnredninger og bilbatterier ble tatt ut på fjorden og pælma over bord. Kloakk ble sendt urenset rett ut i havet. Ute av syne! Bort med vekk!

Selv om landjorda ikke akkurat har vært forskånet for miljøødeleggelser, har vi mer eller mindre sluttet å akseptere at vi bare kaster fysisk søppel rundt oss. Når det kommer til havet, er det andre plastboller. Her skjer det fortsatt i stort monn. Her kunne jeg pøst på med tall, tall som er så sjukt høye at hodene våre ikke er i stand til å absorbere dem.

Ansamlingene av plast er så enorme at det i dag ligger fem enorme plastsøppelberg og flyter i bølgene rundt om på verdenshavene. Det største er i Stillehavet, «Great Pacific Garbage Patch», og er anslagsvis større enn 1,4 millioner kvadratmeter i utstrekning, et område større enn Spania og Portugal til sammen. I motsetning til Den kinesiske mur kan man faktisk se dette fra månen. Sprer man ut all plasten i havet over et landområde, vil det dekke hele Russland, verdens største land.

Forskere estimerer at havet i 2025 vil inneholde ett tonn plast for hvert tredje tonn fisk. Innen 2050 tror de det vil være mer plast enn fisk i havet, målt i kilo. Det er sannelig ingen grunn til å være optimist. Og det verste av alt er at den plasten som bare ligger der og flyter blir kvernet opp til bitte små plastbiter, som mikroorganismer og plankton tar til seg, som deretter havner i dyr, som igjen dør av det.

Vi vet i dag minimalt om hva som skjer når plasten blir tatt opp i systemene og miljøgifter fra den frigjøres. PCB, PAH, pesticider, flatalater, bisfenol A er alle små artigkarer av miljøgifter som finnes i plast. Ingen kostholdseksperter anbefaler å blande inn noen av disse stoffene i maten.

80 prosent av alle sjøfugler som undersøkes har partikler av plast i seg. 30 prosent av krabbene i Barentshavet har plast i mageinnholdet sitt. Man anslår at rundt en million sjøfugl dør hvert år som en direkte følge av plast. Hundre tusen sjøpattedyr lider samme skjebne. Det er kjedelig med tall, men likevel. Situasjonen er langt mer enn kjedelig. Den er helt prekær. Og plastindustrien bare fortsetter å vokse.

Jeg aner ikke hva vi skal gjøre med dette, annet enn at det ikke kan fortsette, og at det haster. Internasjonale myndigheter må innføre regler. Privatpersoner må endre vaner. Jeg rydder selv stranda nedenfor hytta vår hver vår. I fjor ble det tre fulle søppelsekker med plastdritt, på et strekke på bare 50–60 meter. Etter en storm i høst fylte jeg to sekker til, med alt fra enslige sko, plastflasker, avfall fra lakseoppdrett, småbåter og kystflåten. Til våren blir det en ny runde. Det blir å plukke noen få gresstrå på ei diger eng, men vi kan ikke la være heller.

Forrige helg, 10-15 meter fra hytteveggen vår, på yttersia av Kvaløya. Hvert år fyller vi mange søppelsekker med plast, tau og drit som reker i land fra havet. Så det er ikke bare i Sørøst-Asia vi har et problem. Foto: Egon Holstad

Skal det bli mindre plast i havet, må vi forbruke mindre plast, i tillegg til at den plasten som allerede flyter der må tas opp. Mer magisk og hokus pokus er det ikke. Og derfor er det helt topp at årets TV-aksjon går til nettopp dette formålet. Der presiseres det at pengene skal øremerkes til spesifikke prosjekt i Thailand, Filipinene, Vietnam og Indonesia, siden en fjerdedel av havplasten kommer fra områdene i Sørøst-Asia.

Vi skal likevel ikke late som om dette ikke angår våre egne havområder, for grensene i havet finnes bare på kart, og vi er heller ikke feilfrie. På langt nær. Så det er kanskje ikke nok at det drifter i land halvdøde kvaler og uskyldige fugler fylt opp av faenskapet langs vår egen kyst. Derfor må det nok bli enda verre før det blir bedre.

For den dagen mikroplasten blir funnet i magesekkene våre, i de velfylte menneskemagene våre, og den livsviktige maten fra havet begynner å bli farlig å spise for mennesker, har jeg et lønnlig håp om at vi vil skjerpe oss. Ikke er det lenge til heller. Kanskje vi begynner å gjøre noe da? Vi mennesker er jo opptatte av oss selv. Ja, det er nesten så man blir optimistisk med tanke på fremtiden.