Kommentaren:

Vinteren i Tromsø kan fremstå som lang og dyster, ikke minst når man står i fare for å fryse i hjel

Det er et konstant behov for midlertidige boliger i Tromsø. Enkelte av våre svakeste blir bedt om å gå gjennom hele natta for å holde varmen.
leder

Det meldes om kuldegrader. Det første forsiktige snøfallet kom alt i helgen, og med det innledes en ny, lang vinter. For sosialavdelinga til Nav betyr dette økt pågang fra byens bostedsløse.

De forteller om en dyster utvikling. Ifølge avdelingsleder Judith Maan mener man på Nav at det bare er et spørsmål om tid før noen fryser i hjel i Tromsø. Det er nesten ikke til å tro. Kun et spørsmål om tid før noen fryser i hjel. Smak litt på den når juleribba skal tilberedes.

Tidligere i år måtte en av saksbehandlerne på Nav be en av byens fortvilte bostedsløse om bokstavelig talt å gå rundt i byen. Gå rundt for å holde varmen gjennom natta. Gå rundt inntil biblioteket eller et annet offentlig bygg åpnet. Gå rundt inntil kroppen igjen kunne få litt tiltrengt varme.

Det er opprivende. Det er ikke slik det skal være. Ikke i Tromsø, eller noen andre steder for den saks skyld.

Det er et konstant behov for midlertidige boliger i Tromsø. I dag kan kommunen tilby 48 nødboliger, men etterspørselen er langt større. Ved sosialavdelinga til Nav registrerer de et stadig økende behov i flere av brukergruppene.

Problemet blir ikke mindre av at kommunen fortsatt står uten et natthjem etter fjorårets brann i Grønnegata 103. Nå har det gått halvannet år siden beboere og ansatte måtte evakueres fra flammer og røyk, og meningen var at natthjemmet skulle stå ferdig gjenreist før denne vinteren. Uenigheter rundt forsikringsoppgjøret etter brannen sørger imidlertid for at så ikke skjer.

Hvor stor må ikke fortvilelsen være for de her i denne byen som nå møter vinteren uten et sted å bo? Det er en fortvilelse de Nav-ansatte må kjenne på når de går hjem fra jobb, i visshet om at de ikke har hatt et tilbud å gi de som har havnet utenfor alt. Det er en fortvilelse Maan nylig, og i klare ordelag, videreformidlet til byens helse- og velferdspolitikere.

Dette handler om mennesker som av ulike årsaker har havnet i en umulig situasjon, mennesker som trenger nødhjelp fra samfunnet. Dette handler om mennesker som ikke velger å oppsøke Nav, men som ifølge Maan rett og slett ikke har andre valg – fordi de står i fare.

Dette handler om mennesker som vil leve. Som ikke vil fryse i hjel.

Økningen av bostedsløse i Tromsø skjer blant gravide, utenlandske kvinner. Økningen skjer blant de helt unge og blant eldre mennesker. Det skjer blant barnefamilier. På grunn av det mangelfulle tilbudet av nødboliger i Tromsø har Nav sett seg nødt til å leie midlertidige boliger til flere av dem i private leilighetshotell, gjestehus eller på campingplass.

Men selv om man finner bostedsløse i ulike grupperinger, er det likevel ofte mennesker med store rusutfordringer som blir stående uten et sted å bo. Ikke så rent sjelden har de også «lav boevne». De kan vanskelig innlosjeres i private boliger, og trenger i stedet såkalte hardbruksboliger.

Tromsø vokser – og med det nødvendigvis også de sosiale utfordringene. På sett og vis kan vi som samfunn måles på hvordan vi tar oss av de svakeste blant oss. De styrende partiene i Tromsø gikk til valg på økt omsorg for nettopp de som har havnet utenfor. Dette er menneskene som har hatt «stang ut» i livet, slik ordfører Gunnar Wilhelmsen betegnet det under valgkampen. Nå står enkelte av dem i fare for å fryse i hjel.

Det må handles. Kommunen må åpenbart bygge flere midlertidige boliger og få renovert de midlertidige boligene som trenger det. Men gode planer hjelper lite for de stakkarene som i disse dager skal møte vinteren, i usikkerhet om de har et tak over hodet. Som et akutt tiltak foreslår derfor Nav-avdelingsleder Maan at kommunen for eksempel bruker brakkerigger til nødboliger. Brakker har som kjent fungert i andre akutte sammenhenger, til og med som klasserom.

Kommunen må umiddelbart finne en løsning for byens bostedsløse før vinteren for alvor setter inn. Noe annet kan vi som samfunn ikke være bekjent av. Det er over 150 år siden H.C. Andersen skrev julefortellingen «Piken med svovelstikkene», om den fattige jenta som dør av kulde ute på nyttårsaften. Ikke la oss oppleve noe tilnærmet likt i velferds-Tromsø anno 2020.