Den 47 år gamle historielæreren Samuel Paty ble altså halshugget og drept utenfor Paris fredag, angivelig fordi han har vist elever noen karikaturtegninger av profeten Muhammed, i forbindelse med undervisning om ytringsfrihet. Stort mer tragisk blir det ikke.

Selv om Frankrike ligger fryktelig langt unna, ikke minst her oppe i nord, der det meste er langt unna, føler man likevel en kulturell og åndelig nærhet til landet. Det har mange og sammensatte forklaringer, men de er åkkesom en del av den vestlige verden vi selv regner oss inn i, og når landet rammes av terror, treffer det mange av oss med en større kraft enn den geografiske avstanden muligens skulle tilsi.

Utover det rent ubegripelige ved terror i seg selv, er det lett å føle med ofrene for de grufulle, feige og bestialske terroraksjonene som har rammet landet de siste årene. Angrep på sivile på barer, utesteder og restauranter, på fotballstadionet Stade de France, på Bataclan-arenaen hvor rock’n’roll-bandet Eagles of Death Metal holdt konsert, det fryktelige attentatet mot Charlie Hebdo, bussen som braste inn i strandpromenaden i Nice på nasjonaldagen, og nå altså en brutal henrettelse av en lærer. Eksemplene er dessverre flere.

Å ferdes fritt i gatene i store folkemengder, å dra på konsert, være på fotballkamp, gå på bar eller restaurant og bo i en del av verden der man får kunnskap fra skolen og lærer seg å tenke kritisk, og hvor man sågar har tilgang på magasiner og aviser som bedriver humor og satire, er alle elementer som utgjør en vesentlig prosentandel av hva jeg personlig synes gjør livet verdt å leve.

Vi som jobber i mediene har muligens et i overkant pompøst forhold til hva det frie ord og ytringsfriheten betyr, men bare tanken på det motsatte er så fjern at vi nok føler for ustanselig å forsvare og fremsnakke dette i både tide og utide, fordi det er vanskelig å forestille seg vår verden uten den elementære retten til å ytre seg fritt.

Helt siden den danske avisen Jyllands-Posten i 2005 publiserte karikaturtegninger av profeten Muhammed, har den såkalte karikaturstriden herjet. Det er over femten år siden nå, og fortsatt er det folk som blir truet på livet og drept. Man kan selvsagt prøve å analysere det ned i sine enkelte atomer, men det er ingenting der man trenger å forstå, da kortversjonen er at den ene parten tegner ei tegning eller flere, og den andre mener at drap er en rettferdig og saklig reaksjonsmåte.

Dette er religiøs fanatisme på sitt mest irrasjonelle og stygge. Å trekke slike slutninger er åndelig søppel man skulle tro for lengst var kastet på den historiske søppelhaugen. Hadde man bare kunnet le av det hele, at noen er så skrudd at de i fullt alvor mener at tegninger skal besvares med vold. Men folk blir drept. Andre må leve i skjul eller med politibeskyttelse.

Da vår egen avistegner, Odd Klaudiussen (som også har illustrert denne kommentaren på sedvanlig glitrende vis), for et par år siden ga ut ei bok men noen utvalgte gullkorn fra sine over 30 år som tegner, spurte jeg ham om karikaturstriden har gjort ham betenkt mot å tegne tegninger som sveiper innom temaet.

Han har tegnet over 20.000 tegninger og er på ingen måte skvetten. Men her innrømmet han motvillig at en snikende frykt for egen helse har gjort at han ikke engang har vurdert det. Det er svært forståelig, og noe mange føler seg igjen i. Det er samme grunn til at karikaturtegningene ikke florerer fritt i aviser og på nett. Fordi trusler om hevndrap fra ekstremistiske islamister har vist seg å være reelle.

Så kan man selvsagt diskutere hvorvidt det å vifte med disse tegningene har noe for seg, all den tid man vet at det er støtende. Akkurat som om brenning av Koranen, eller bibelen for den saks skyld, har noe konstruktivt for seg. Hvis hele hensikten er å provosere, er det både barnslig og kokett obsternasig, men det er likevel ingen grunn til å relativisere drapstrusler og/eller terror som motsvar. Det er og blir hundre prosent sinnssykt og urimelig. Tegn ei tegning selv eller svar verbalt eller skriftlig.

Også i vår del av verden har vi slitt med autoriteter som har hatt begrensede evner til å le av seg selv. Bannskap og annen påstått gudsbespottende aktivitet har blitt sensurert i både sang, litteratur og annen kunst, og man skal ikke langt tilbake i tid før man finner hårreisende og dumme eksempler på gjerninger som skapte «seerstorm», oppstandelse og offentlig debatt i et Norge som var betydelig mer kyskt og mindre tolerant og sekulært enn det er i dag.

Og det var nettopp disse gjerningene som var med å bekjempe religiøse og andre autoriteters muligheter til å kneble kritikk eller satire mot seg.

Humor generelt, og selvironi i særdeleshet, har i det hele tatt trange kår i ekstreme miljø, enten det er snakk om religiøse fanatikere eller politiske fundamentalister. Hvis humor var en målbar enhet det var mulig å registrere, føler jeg meg skråsikker på at den ville vist seg å være mer og mer fraværende jo lenger inn mot fanatismens irrganger man nærmest seg.

Kommunistiske og fascistiske diktatur og land og stater styrt av fundamentalistiske, religiøse ledere, har alle det til felles at de prøver å slå ned alt som ligner kritikk eller kunst som provoserer eller stiller spørsmål rundt deres makt. Vi skal ikke lenger enn til et av våre naboland før man finner bokstavelig talt blodferske eksempel på kritisk journalistikk eller politisk opposisjon som slås ned og bort med både vold og drap.

Ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN ga mandag Ossietzkyprisen 2020 til satiretegnerne i Norge «for fremragende innsats for ytringsfriheten». Prisen var til «alle som arbeider med satire- og avistegning i Norge». «Ytringsfriheten skal særlig verne ytringer som fornærmer, som sjokkerer eller uroer oss», sa styreleder Kjersti Løken Stavrum da prisen ble kunngjort.

Timingen var ubehagelig aktuell, men desto mer treffende og nødvendig, og selv om Stavrums presisering av ytringsfrihetens grunnpilarer er selvsagte, har de åpenbart godt av å bli gjentatt. Retten til å fornærme, provosere, sjokkere og le på andres bekostning er grunnleggende

I 2020 har vi flere muligheter til å ytre oss enn noen gang. Problemet er bare at veldig mye av det skjer i lukkede rom og fora, der man fort får intellektuell tinnitus av ekkokammeret man sitter i. Og når alle i et rom sier at det er rett å ta livet av sine meningsmotstandere, tror man åpenbart at det faktisk også er rett.

Da er det den ene parten som må skjerpe seg. Og det er den som vifter med et våpen, ikke den som gjør det med ei penn eller en pensel.