Kommentar:

Fra betrodd folkevalgt til lobbyist på 144 dager

Harstad sitter ikke lenger ved forhandlingsbordet. Det kan de takke Sigrid Ina Simonsen for.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

leder

Denne uka ble det kjent at Ap-politiker Sigrid Ina Simonsen har blitt ansatt i stillinga som ny lobbyist for Norsk olje og gass i nord, ei stilling lobbyorganisasjonen har slitt med å besette etter at Geir Seljeseth ga seg i jobben i juni 2019.

Etter en kronglete ansettelsesprosess, hvor blant annet en kandidat trakk seg etter å ha blitt tilbudt jobben, er det nå klart at stillinga skal besittes av nok en person med begge beina godt plantet i Ap-leiren.

Simonsen var forrige valgperiode fylkesråd for kultur og næring i Troms. Hun ønsket gjenvalg, og fikk sågar en av topplasseringene, fjerdeplassen på Troms og Finnmark Aps liste.

Likevel annonserte hun knappe 144 dager etter valget at hun søkte fritak for resten av fireårsperioden, fordi hun hadde takket ja til en kommunikasjonsjobb i oljeselskapet Equinor, før hun nå nok en gang bytter stilling og går til til Norsk olje og gass.

Konsekvensen av hennes exit fra politikken er at Harstad, fylkets nest største by, nå ikke har én eneste representant fra Arbeiderpartiet på fylkestinget – i en periode hvor viktige beslutninger for lang tid fremover skal fattes om fordeling av oppgaver og arbeidsplasser i det sammenslåtte fylket. Viktige avgjørelser skal treffes – og Harstad sitter ikke engang ved forhandlingsbordet med en representant fra det største partiet på fylkestinget.

Som folkevalgt politiker får man en rekke rettigheter den øvrige befolkninga ikke har. Man er ikke bare med på å påvirke beslutninger, man er blant dem som fatter dem.

Å være folkevalgt politiker er ikke en karrierestige man kan hoppe inn og ut av etter eget forgodtbefinnende for å optimalisere egen karriere. Å være folkevalgt innebærer også en rekke plikter i fire år, så sant man ikke flytter fra kommunen eller fylket man representerer og dermed bør tre ut av organet enten midlertidig eller permanent. Noe som ikke er tilfellet her.

Simonsen søkte ikke bare fritak fra Troms og Finnmark fylkesting i vinter, men også fra kommunestyret i «oljebyen» Harstad, hvor hun sto på helt oppe på tredjeplass på valglista og følgelig også ble innvalgt.

«Olje- og gassnæringen er landets største næring, og den er viktig for mange lokalsamfunn i Nord-Norge. Etter hvert som flere funn og felt bygges ut og kommer i produksjon vil betydningen av næringen i nord forsterkes. Da er det naturlig med en sterk dialog mellom næringen og landsdelen, og jeg gleder meg til å representere næringens bransjeorganisasjon i den dialogen», skriver Simonsen i pressemeldinga fra Norsk olje og gass om hennes ansettelse.

«Landsdelen» Simonsen snakker om at hun skal ha dialog med, er i stor grad politikere og partigruppa hun for kort tid siden var en del av – og strengt tatt enda skulle vært en del av.

Arbeiderpartiet er ved makta og har øverste leder både i fylket og i Harstad. Hennes partikollegaer vil nå oppleve at Simonsen har en jobb der hun skal forsøke å påvirke og lobbyere opp mot dem.

Det er verken kommunene eller fylkestinget som vedtar norsk oljepolitikk. De er likevel aktører som lyttes til og som har mye de skal ha sagt for flere av de tilknyttede næringene, som leverandørindustrien til oljebransjen. Oljebransjen er videre avhengig av aksept fra lokalsamfunnet for å kunne leite etter, og utvinne, olje og gass i nord, og den aksepten er det i stor grad politikerne i kommunestyrer og fylkesting som gir dem.

Et eksempel på dette er Johan Castberg-feltet i Barentshavet. Lokalpolitikerne stilte seg positive til leiting etter lovnader om ilandføring av olje som skulle sikre tjukt med arbeidsplasser, noe som var med på å gi utvinning av feltet grønt lys på Stortinget. I fjor ble planene om ilandføring skrinlagt, etter Equinor konkluderte med at det ikke er lønnsomt. Lokalsamfunnet sitter igjen og føler seg som nyttige idioter som har blitt holdt for narr.

Simonsen kjenner inngående valgprogrammet, motivasjonene til politikerne og de interne forhandlingene som har foregått i både Harstad og på fylkestinget bak lukkede dører tidligere. Det kan gjøre henne til en ideell lobbyist for oljenæringa, men det er uredelig overfor velgerne som ga henne tillit til å representere dem i fire år.

En noe tilsvarende sak så vi nettopp i regjeringa, hvor Anne Solsvik har gått fra partiet Venstre til First House og tilbake til politikken, hvor hun nå har blitt statssekretær for Venstre-leder Guri Melby. Det skjer etter svært aktiv i påvirkning av partifeller i regjeringsapparatet mens hun jobbet i First House, slik iTromsø og VG tidligere har dokumentert.

Én ting er at politikere, pressefolk og lobbyister stadig hopper fram og tilbake til ulike sider av bordet. Men at en betrodd politiker gjør det i starten av en valgperiode – fra to ulike folkevalgte organ slik Simonsen gjør – er uhørt.

Simonsen fremstår som en politiker som ikke har spurt hva hun kan gjøre for innbyggerne i Troms, Finnmark og Harstad, men heller som en politiker som har spurt hva politikken kan gjøre for henne.

I ytterste fall svekker slike svingdør-operasjoner tilliten til demokratiet. Denne konkrete saken svekker tilliten til Arbeiderpartiet i Troms og Harstad, og bidrar til å viske ut skillet mellom politikk og PR. Men først og fremst svekker det tilliten til at Sigrid Ina Simonsen er skikket til å være verdig velgernes tillit som Arbeiderpartipolitiker i fremtiden.