Stopp i breddefotballen, tomme tribuner og landslaget på hodet ut av EM-kvaliken. At noen enkeltspillere på både kvinne- og herresiden gjør det bra på sine respektive lag i utlandet er ei mager trøst.

Men dette begynner vi å bli vant til. Det er lenge siden Norge var rangert som verdens nest beste herrelandslag, kvinnelandslaget gjorde rent bord på den internasjonale arena og vi hadde klubblag som herjet i Champions League.

Den sportslige nedturen norsk fotball har vært gjennom plager i det hele tatt undertegnende lite. Vi er et lite land oppe i nord, og vil derfor måtte være innstilt på å ha moderat suksess der ute i verden, med ujevne unntak der det klaffer med gode årganger spillere og trenere. Og flaks.

Da er det verre å se at vi i 2020 later til å slite med homofobi og rasisme blant supportere. Bare i løpet av de to siste serierundene i Eliteserien har vi for åpen scene sett og hørt eksempler på begge delene, som jeg ærlig må medgi at jeg har trøbbel med å ta innover meg at skjer på ordentlig. Men det gjør det altså, og det må vi alle ta innover oss. Vi har ikke lov til annet.

Først i en kamp mellom Aalesund og Kristiansund BK, og noen dager etterpå i en kamp mellom Sandefjord og Vålerenga, ble det ropt utilslørt rasistiske tilrop mot konkrete spillere. Og søndag ble den bunnløse idiotien avløst av at Kristiansund-spissen Flamur Kastrati ropte «jævla soper» til Vålerenga-trener Dag-Eilev Fagermo. For liksom å sette to streker under svaret ble utsagnet gjentatt i et pauseintervju.

Mandag var Katastrati ute og la seg langflat, beklagde det han hadde sagt, ba om unnskyldning og bedyret sågar at han ikke visste at begrepet «soper» hadde noe med homofili å gjøre. Mon det, men skaden var uansett skjedd, og fordømmelsene mange og berettigede. En unnskyldning er bra, men det smaker alltid litt bitrere når den kommer med forbehold.

Det er heller ingen grunn til å vifte med begrep som ytringsfrihet eller «politisk korrekthet», for faktum er at fotballens vesen har slitt med disse holdningene blant både spillere og supportere til alle tider. Kampanjer som «Rødt kort mot rasisme» og aktiv bruk av regnbueflagg har vært viktig, men vi er åpenbart ikke i mål.

Det totale fraværet av homofile, mannlige spillere sier nok sitt. I England snakker man fortsatt om Justin Fashanu, den første kjente spilleren som sto frem som homofil. Han var et gigantisk talent og ble kjøpt av det daværende storlaget Nottingham Forest i 1981, og managerlegenden Brian Clough, men manageren likte ikke denne åpenheten, og Fashanu ble frosset ut og solgt. Fashanu tok senere livet sitt, etter anklager om voldtekt.

Året etter ble Paul Canoville den første svarte spilleren for Chelsea. Da han løp ut på matta i kampen mot Crystal Palace, ropte hans egne såkalte supportere «We don’t want the nigger, no we don’t want the nigger in our team!», og i en treningskamp mot Millwall uka etterpå møtte den harde kjernen av Chelsea-fans opp i Ku Klux Klan-drakter for å vise sin avsky. I England, altså, i 1982. Jeg var selv 11 år da.

Liverpool-legenden John Barnes fikk kastet bananer etter seg på banen fra bortribunene da han herjet med motstanderne. Han la opp som spiller så sent som i 1999. Eksemplene fra fortiden er dessverre talløse. Og fortsatt ropes det altså apelyder og «soper» fra tribuner og på banen. Også i Norge. Det er virkelig bedrøvelig.

Man skulle kanskje tro at denne dritten var eliminert fra fotballen i 2020. Rasisme og homofobi henger også ekkelt sammen, og man kan gjerne ta et felles krafttak for å lempe ut begge deler i samme opprenskning. Og ta for all del med den rasistiske hetsen spillere og publikum med samisk bakgrunn opplever, slik forfatter Sigbjørn Skåden nylig skrev om på Nordnorsk Debatt.

At bortesupportere fortsatt tullejoiker når de spiller mot TIL eller Glimt sier dessverre også sitt om at det antirasistiske alvoret ikke har sunket helt inn på dette feltet heller. «Vi vil se rumpa på en same!», er en sang jeg i nær fortid – med egne ører – har hørt supportere fra et lag sørpå synge i Tromsø, mens de har ledd og skålte lystig av sine egne, umorsomme vittigheter.

Fotballen selv har heller ikke vært tydelig nok i å ta avstand fra dette utålelige utysket som all form for diskriminering er. Så sent som i 2014, da det norske herrelandslaget skulle spille kamp mot Russland, ønsket et trettitalls personer å stille med regnbueflagg og T-skjorter på Ullevaal, i solidaritet med homofile som blir diskriminert i det jevnt over homofobe Russland. Beskjeden fra Norges Fotballforbund: Vi vil kun ha norske eller russiske flagg. De som stiller med regnbueflagg vil bli bortvist.

Dette er bare seks år siden. I dag ville neppe dette skjedd, så det er tatt noen små skritt i riktig retning. Men det har åpenbart ikke vært tydelig nok, og vi har fortsatt, med ferske eksempler, beviselig en god vei å gå før vi er der vi bør være.

At ingen fotballspillere har stått frem som homofile i norsk toppfotball sier jo også ett og annet, og er nok både et utslag av at mange homofile ikke føler at fotballen er en arena de er tilstrekkelig velkomne på, samt den forståelige frykten for stigma og mobbing om man velger å stå frem. Begge deler er like uakseptabelt.

Dette har altså ingen verdens ting med ytringsfrihet å gjøre. Der handler heller ikke om sunn rivalisering, supporterkrangling eller høy temperatur i såkalte hatoppgjør, eller «noe vi bare må akseptere i kampens hete». Dette er bare, og bare, renheklede søppelholdninger vi må stå sammen for å få fjernet den siste rest av, både i de øverste divisjoner, på landslagsarenaen og ned i breddefotballen og aldersbestemte lag.

De som er uenige kan umiddelbart hute seg ut av stadion, sette seg i en tidsmaskin og forsvinne inn i fortidens grelle grums. Ingen vil savne dem heller. Det er nok nå.