I en undersøkelse Sjømatrådet publiserte forrige uke, kommer det frem at bare 1 av 5 barn spiser nok fisk etter helsemyndighetenes kostråd, som er 2-3 dager i uken. Det er alarmerende.
Sjømatkonsumet faller. Og det er til dels ganske urovekkende tall det slås i bordet med. Det er mye snakk om sjømatnasjonen Norge, men gladnyhetene og de selvnytende skrytesakene handler i all hovedsak om nye rekorder for norsk sjømatnæring. Det handler så å si alltid om hvor mange milliarder kroner mer vi har eksportert for enn alle foregående år.
Det er selvsagt helt topp. For vi er en sjømatnasjon. Og det er fisken som utgjør grunnmuren i det nasjonale reisverket Norge. Rikdommen fra kysten er det som – i dobbelt forstand – fikk våre formødre og -fedre til å klamre seg fast langs kysten, og det har vi fortsatt å gjøre.
Det er også lett å glemme at fisk er noe mer enn bare en stor bul på den norske lommeboka, for fisk er først og fremst mat. Det er derfor vi tjener så bra på, fordi folk trenger mat. God, proteinrik, sunn og bærekraftig mat.
Det er enormt mye oppmerksomhet rundt kosthold, helse og ernæring. Vi bombarderes av tips, råd og formaninger om å få i oss de rette næringsstoffene, og det snakkes gjerne om i sammenheng med folkehelsen, at vi må forebygge hjerte- og karsykdommer, få i oss de rette vitaminene og byggestoffene kroppen trenger for å holde sykdommer og skral helse på betryggende avstand. I tillegg er det enormt mye matprogrammer, oppskrifter og kokebøker i hver krik og krok.
At sjømatkonsumet i Norge stadig synker er regelrett pinlig, særlig når tilgangen på råvarene aldri har vært bedre. Og det har vært kurver som har pekt samme vei i flere år nå, og det er intet som i dag tyder på at mer av sjømaten vi beskatter skal bli igjen i landet, før vi pakker og sender den ut på det internasjonale markedet.
I dag spiser barn/ungdom på 13 år i snitt 168 gram fisk i uka, mens tallene for kjøtt er 875 gram. At kjøtt er så langt foran sjømat er illevarslende i seg selv. Når man i tillegg vet at tallene for godteri er 210 gram, sitter vi igjen med bildet av en nasjon som råtner innvendig.
Det verste av alt er at små barn, opp til de er fire år, spiser mye mer fisk, så det er i alderen hvor barn begynner å bli mer selvbevisst og bestemt at det av en eller grunn rakner. Altså er det et kraftig forbedringspotensial, og det må gripes tak i av de voksne, de som kjøper inn og setter middagsmaten på bordet.
Hvis barn lykkes i å gråte seg til pølser, koteletter, kjøttkaker, taco og kjøttpålegg så å si hver eneste dag, og de «slipper» å spise fisk, får de heller ikke smaken og sansen for sjømat, og da blir det mye tyngre å endre matvanene deres senere i livet.
Det er heller ikke snakk om å påføre folk såkalt kjøttskam. Spis gjerne kjøtt også, og velg da kjøtt fra norske leverandører, i stedet for å kjøpe billig og langreist biff fra Namibia, Argentina eller New Zealand. Men det er fullt mulig å legge inn flere måltid med sjømat i uka i tillegg. Det ene utelukker ikke det andre.
Hamburgerne kan stundom erstattes med fiskeburgere, baconet i pasta kan erstattes av røkt laks eller klippfisk, tacolefser med biter av stekt fisk/skalldyr og friske grønnsaker er nydelig, og unger som elsker kylling (som i praksis ikke smaker noen verdens ting) burde få smake de samme rettene med hvit fisk, der de smakene man foretrekker kan tilsettes. Det trenger heller ikke være fancy eller mer avansert enn kjøttretter.
At fisk er vondt og er noe ungene eventuelt lærer seg å få gehør for av voksne, og når det da diskes opp med parallelle pølsemiddager til ungene, mens foreldrene spiser fisk, etablerers det en aksept for at sjømat er noe man bare kan styre unna. Og at fisk til og med er noe andrerangs.
At vi bor i verdens rikeste land er sagt så mye og så ofte at vi har blitt numne av det. Men når det kommer til sjømat, og den enorme tilgangen til det, er vi åpenbart blitt blaserte. For vi burde spise mer av den selv. Og det må prentes inn og – mates inn i nye generasjoner, med teskje, mens de fortsatt er unge, åpensinnede og klare for det.
Og nå er det ikke lenge til skreisesongen er i gang.