Kommentaren:

Store ambisjoner i ny boligreform, men hvordan får vi råd?

Det er viktig at folk har tak over hodet. Retten til en plass å bo er faktisk så avgjørende for et verdig liv, at den er omtalt i FNs menneskerettighetserklæring.
leder

Denne uka presenterte ordfører Gunnar Wilhelmsen (Ap) sin boligreform for Tromsø, med visjoner om å gjøre en kjempeopprustning av kommunens boligpark, både gjennom å pusse opp alle de kommunale boligene, i tillegg til bygging av 1.000 nye.

Ordføreren bruker beskrivelser som «slum» og uverdige boliger når han beskriver situasjonen rundt de mest prekære forholdene.

– Sånn kan vi ikke ha det, er hans beskjed til innbyggerne.

Men sånn er det i dag i Tromsø kommune. Kommunen har et stort etterslep i både vedlikehold og bygging eller annen anskaffelse av boliger for kommunen. Det betaler de nå dyrt for.

Tromsø kommune har i dag 61 velferdsboliger som står tomme fordi de er i så dårlig forfatning at de må renoveres. Det har ført til at de ved et tilfelle måtte leie hotellrom, til én familie, for 100.000 kroner på én måned. Det er ikke god bruk av skattepenger for en kommune som allerede er en knivsegg unna statlig styring og Robek-lista.

Det har ikke manglet på store ambisjoner og lovnader innen boligpolitikken. Tidligere ordfører Kristin Røymo (Ap) lovet da hun tiltrådte i 2015 at hun, sammen med SV og Rødt, skulle bygge 400 utleieboliger i kommunal regi. Da de gjorde opp regnskap etter fire år, var svaret på hvor mange slike boliger de hadde bygget null. Rødt og SV tok selvkritikk. Det gjorde ikke Røymo og Arbeiderpartiet, som nå altså ledes av Wilhelmsen.

Tromsø kommune har ifølge sine egne rapporter en betydelig mangel på boliger til dem som selv ikke klarer å skaffe seg egen bolig. Dette gjelder i hovedsak mennesker med psykiske helseutfordringer, mennesker som sliter med rus, utviklingshemmede mennesker og mennesker som lever i fattigdom. Dette er mennesker storsamfunnet har et ansvar for å hjelpe og å prioritere.

iTromsø har den siste tiden skrevet om UNN-leger som slår alarm om at det ligger flere pasienter klar til utskrivning på både psykiatrisk avdeling og rusavdelingen. Men grunnet mangelen på kommunale boliger er det grelle eksempel på personer som ligger klare til utskrivning i opptil ett år. Sånn skal det ikke være, da det først og fremst forverrer situasjonen til folk som allerede sliter, og dernest at det i tillegg koster ressurser hos helsetjenestene.

Nav Tromsø har også beskrevet mangel på midlertidige boliger, som har ført til at de råder folk til å holde seg i bevegelse gjennom den iskalde natta, for ikke å fryse i hjel. Beskjeden deres var klar: det er bare et spørsmål om tid før det skjer. Og da må selvsagt myndighetene gripe inn. Det er ikke luksus det ropes om, men den grunnleggende retten til å ha tak over hodet, og ikke å fryse i hjel. I Norge i 2020.

Samtidig kan det ikke understrekes ofte nok hvor krevende økonomisk situasjon Tromsø kommune står i. Tromsø kommune har over flere år investert tungt, og i større grad enn hva kommunens egne økonomer mener er bærekraftig. Det blir derfor interessant å se hvilke prioriteringer ordføreren vil foreslå å gjøre for å finansiere sin boligreform.

For det er behov for store grep for å bedre boligsituasjonen for dem som trenger hjelp i Tromsø, det er det ingen tvil om.